Øvingsrommet på Rakkestad

Hvor mange øvingsrom finnes det ikke rundt omkring i Norge, der amatører og profesjonelle musikere har tilbragt store deler av livet med øvinger, jammer, samtaler og tidsfordriv?

  • Moonshine Limited
    1/1

Øvingsrom i alle typer lokaler: i kjellerstua, på loftet, på låven, i garasjen, på bygdehuset, på ungdomsklubben, i et nedlagt industrilokale eller næringsbygg. Ofte med standarder langt under hva man vanligvis ville akseptere (jordingsfeil: elektriske støt på dårlige dager, dårlige el-anlegg: sikringen går hver gang vannkokeren settes på, toalett uten vann eller dopapir, dårlig lydisolering: litt for mye lyd fra naborommet blander seg med musikken eller går ut av rommet til naboens forargelse….), men som likevel er akseptabel i øvingssammenheng og kanskje gjør hele opplevelsen hakket mer rocka, i alle fall for bandene som bare drømmer om berømmelse.

For ikke å snakke om alle typer øvinger: egenøving, bandøving, jammeøving, låtøving, settlisteøving, poseringsøving. Og alle typer samtaler: ideutvekslinger, fremtidsstrategier, utstyrssamtaler, siste plata-samtaler, siste nytt fra livet utenfor øvingsrommet, politiske diskusjoner, skryt og krangler: utrolig så mye man kan snakke om på et øvingsrom, med gitarene hengende rundt halsen og trommestikkene i hendene. Ordet øvingsrom vekker i det hele tatt veldig mange assosiasjoner, følelser og stemninger. Men nå var det et helt spesielt øvingsrom det skulle handle om: nemlig øvingsrommet på Rakkestad.

For en stund siden ble Rockheim kontaktet av pårørende etter nylig avdøde Bjørn Erik Mjørud (1952-2014) fra Rakkestad. De ville fortelle oss om øvingsrommet i Mjøruds garasje – et rom som hadde vært brukt i nærmere 40 år av Mjørud og hans band. Vi bestemte oss for å reise til Rakkestad for å dokumentere øvingsrommets historie før rommet skulle pakkes ned. Vi ble møtt av Per Kværner, Svein Midtskog og Roar Bakke – alle tre tidligere bandkolleger av Bjørn Mjørud. Svein og Per spilte sammen med Bjørn i bandet Moonshine Limited fra 1969 til 1975. I 1975 fortsatte de som Moonshine frem til rundt 1979.

  • Moonshine Limited
    1/1
    Moonshine Limited på øvingsrommet. Foto: privat.

Roar og Per spilte senere sammen mer Bjørn i bandet “The Swinging Sixties”. Bandet har vært aktive av og på siden oppstart i 1985. På repertoaret sto coverlåter av The Rolling Stones, The Beatles, The Shadows med flere.

  • Trommeskinn
    1/1
    Trommeskinn med bandlogo. Terje Nilsen

Bjørn Mjørud var lidenskapelig interessert i musikk hele livet, både som samler og amatørmusiker. Han begynte tidlig å samle på The Beatles-materiale. Roar Bakke forteller om sitt første møte med Bjørn som tolvåring: han fikk lov til å være med ham hjem å høre på The Beatles-plater på den bærbare platespilleren hans. Dette var stort for en tolvåring som verken hadde plater eller platespiller hjemme, og møtet ble starten på et livslangt musikalsk vennskap.

Det første som slo oss i det vi åpnet døren til øvingsrommet var: The Beatles! 60-tallet! Veggene var dekt av The Beatles-plakater, og i hyllene lå det høye stabler med musikkaviser, mye fra 1960-tallet. Salongbordet i sofakroken var dekket med sigarettetuier og andre The Beatles-effekter, i lenestolen lå det en pute med The Beatles-putevar. Finishen på det oppriggede Rogers-trommesettet minnet om Ringo Stars Ludwig-sett. På innredningen kunne det se ut som rommet ikke hadde vært i bruk på veldig lenge. I virkeligheten har rommet vært brukt aktivt i nærmere 40 år, frem til Bjørn Mjørud ble syk for noen år siden. Det var sterkt å kjenne på den kraftfulle inspirasjonen som fortsatt levde i dette øvingsrommet. For hvor mange norske band har ikke latt seg inspirere av The Beatles?

  • Moonshine Limited: Mimrestund fra øvingsrommet
    1/1
    Mimrestund på øvingsrommet. Fra venstre: Svein Midtskog, Per Kværner og Roar Bakke. Terje Nilsen

Etter at vi har sett oss litt rundt og fordøyd de første inntrykkene er det klart for kaffe og mimrestund med Mjøruds bandvenner. Samtalene springer frem og tilbake mellom minner fra øvingsrommet, minner fra spillejobber i området, hvordan de lærte seg å spille og hvordan det hele startet.

De begynte å spille i band i 17-18 årsalderen. Det var ikke bare musikalske ferdigheter som spilte inn når de skulle etablere band. Andre spørsmål som meldte seg var: Hvem har bassforsterker? Hvem har bil? Passer han inn i gjengen? Er han gammel nok? I begynnelsen lærte de hverandre de viktigste grepene på gitaren, ellers hadde alle sine forbilder som de forsøkte å imitere. Bjørn begynte tidlig å opparbeide seg en fin platesamling. Han lærte seg trommespill ved å høre på innspillinger, så gikk han ned i øvingsrommet og kopierte etter beste evne. Han kunne være skikkelig streng på å holde seg til originalene, minnes bandkollegene. Men de skryter av trommeferdighetene hans, han var en stødig trommis som det swingte av. De husker at de covret The Pussycats- låta ”Just a Little Teardrop”, fra albumet Psst! Psst! (1966), en låt mange coverband har prøvd seg på uten å lykkes så altfor godt. At de klarte det rimelig bra mener de skyldes Bjørns stødige spill og gode høyrehand, han klarte å spille den kjappe hi-hat figuren stødig gjennom hele låta!

De fleste musikerne som øvde i dette rommet var selvlærte amatørmusikere. Bare Per Kværner spiller i dag profesjonelt som gitarist i østfoldbandet Torgeir og Kjendisene. De andre hadde vanlige jobber i uken, så reiste de rundt på spillejobber i helgene. Bjørn Mjørud jobbet i hjørnesteinsbedriften Prior til han ble syk.Vi blir sittende å snakke om dette med å være selvlært og hvordan det påvirket bandene og musikken. For eksempel når det gjelder trommeslagere, hva hadde The Beatles og The Rolling Stones vært uten Ringo Star og Charlie Watts? ”De spiller så forskjellig, men helt rett begge to!” Vel selvlært var man jo ikke helt, i og med at man kopierte sine helter, men selvlært på den måten at personlige varianter og måter å løse ting på ikke ble plukket vekk av en lærer, men heller sett på som noe eget og bra. Hvordan står det egentlig til med de unike selvlærte musikerne i dag, med dagens skolering, er det ikke noe som går tapt med all denne profesjonaliseringen, noe ekte i både musikken og bandfellesskapet, undres bandkollegaene.

Det finnes ingen utgivelser av bandene som øvde i dette rommet, det var livespilling og coverlåter som var tingen. Bandene som spilte rundt i bygdene på denne tiden ble ofte omtalt som danseband, i og med at de ofte spilte til dans. Mange assosierer ordet ”danseband” med svensktopper, men det ble også brukt om band som spilte populær musikk som lå på hit-listene. Moonshine Limited, for eksempel, holdt seg unna svensktopper. Av svenske band var det bare Hep Stars som virkelig falt i smak, og som de gjorde cover av. På 1970-tallet lå spillestedene tett i tett i østfoldtraktene, man snakket ikke om mil, men kilometer mellom stedene. På det meste kunne de ha to til tre jobber på en lørdagskveld. Det var derfor marked for mange band, bare i Rakkestad var det 6-7 aktive band som spilte rundt på forsamlingshusene i helgene, blant annet på Herredshuset i Rakkestad.

  • Invitasjonskort, fest på Rakkestad
    1/1
    Invitasjonskort til fest i Herredshuset på Rakkestad med Moonshine som helgens lokale helter.

Mange konsertminner vekkes til live mens vi sitter og prater. En spesiell spillejobb var da de spilte for det russiske ishockeylandslaget på Strømstad. En annen hendelse de husker godt var fra en spillejobb på Festningskroa i Halden, der en av bandmedlemmene ble sendt hjem fordi han ikke var gammel nok. De trakk paralleller til historien om George Harrison som ble sendt hjem fra Hamburg – de levde i et slags parallellunivers med The Beatles. Enkelte dansetilstelninger kunne vare i flerfoldige timer. De husker spesielt godt et oppdrag de hadde på en slik tilstelning på Forum i Sarpsborg, stedet der de store utenlandske bandene spilte når de kom til byen, det må ha vært på slutten av 70-tallet. Det var vanlig med dansetilstelninger som dette på lørdag og søndag formiddag. På denne jobben skulle de spille fra kl 11.00-15.00, det må ha vært rundt 400 mennesker innom. De husker hvor nervepirrende det var at alle musikere som kunne gå i Fredrikstad og Sarpsborg satt på de nærmeste bordene, som et samlet kritikerkorps. ”Enten så klappet de, da skjønte vi at de syns det var bra, eller så satt de bare helt i ro…”. Vokalistene fikk det ofte tungt på slike langvarige tilstelninger, det sleit på stemmebåndet, og ikke hjalp det at lokalene var skikkelig røykfulle heller. Det var ikke store summene de tjente, men med så mange spillejobber ble det jo likevel litt penger ut av det. Honorarer kunne også være i form av byttehandel. Et sted de spilte mye var på den gamle kinoen på Rakkestad. Blant annet minnes de at de spilte på avholdsforbundets (IOGTs) tilstelninger i bytte mot gratis bruk av treningsstudio! Det morsomste med spillejobbene var å spille for mye folk, og å klare å få opp stemningen. På noen av konsertene på kinoen kunne det være 200 ungdommer og rene Beatles-tilstander; med hyling og skriking blant publikum – ingen hørte hva de spilte… Kanskje ikke så rart i og med at de spilte på små sanganlegg der kun vokalen ble mikket opp. Utstyret de brukte var også enkelt, det var ikke så mange ”duppeditter” som i dag, men de husker godt inntrykket av de voldsomme lydene til de første ekkomaskinene.

Øvingsrommet på Rakkestad har vært mye mer enn et arbeidsrom. I tillegg til å være rom for egenøvinger og bandøvinger et par ganger i uken, var ofte familie, venner og kjente innom for å spille eller være sosial. Blant de mer kjente musikere som har spilt i rommet nevner de Thor Hilmersen, ”Sarpsborgs store sønn”, som var gitarist i sarpsborgsbandet The Dynamites og ble regnet blant landets gode gitarister. Kanskje henger den sterke bandfølelsen også sammen med den lange historien til dette øvingsrommet som felles møteplass. Roar minnes en av de siste konsertene han spilte med Bjørn før han døde. De hadde tatt med seg vikar i tilfelle Bjørn skulle bli i dårlig form og trengte avløsning, ”vi ville jo ha med ham”. Den lille historien vitner om et sammensveiset band, med bånd langt utover det rent musikalske.

På tampen av besøket sitter vi og ser på gamle fotografier av bandene og rommet i bruk: ”det var den gangen vi måtte bære utstyret så langt”, ”se der er Framus-bassen”, ”se på det skinnskjegget”, ”se på de klærne”… Det er med blandende følelser vennene forteller hva som skal skje videre med rommet nå: Slagverket som har vært brukt siden 1970-tallet skal selges til en musikerkollega, sanganlegget skal til musikkskolen, de andre tingene skal fordeles i arveoppgjør. En æra er forbi. Men heldigvis sitter de igjen med mange gode minner og fotoalbumer, og litt av dette fikk de delt med oss på Rockheim under dette hyggelige besøket.