- 1/1
Svartlamodagen 1997. Foto: Aage Asphaug.
I utstillingen Bildan te’n Aage vises et lite utvalg av fotografiene til Aage Asphaug (1962-2017). På nittitallet jobbet Aage som kultur- og konsertfotograf for Adresseavisen, der han fikk kombinert sine interesser for fotografi og musikk.
Med sitt lune vesen fikk han artistene til å slappe av foran kamera. Aage hadde ofte med seg sin kjære følgesvenn, hunden Torvald, på sine fotooppdrag. Nærmest som en signatur er Torvald med som firebeint bandmedlem på flere av Aages fotografier.
Da Aage gikk bort sommeren 2017, etterlot han seg et rikt fotoarkiv. Venn og tidligere kollega Terje Visnes, er nå i gang med å gjennomgå arkivet i samarbeid med Rockheim.
Aage samarbeidet med mange journalister da han jobbet for Adresseavisen. Blant de han jobbet mest med var Bernt Erik Pedersen. Under kan du lese katalogteksten til utstillingen, som er skrevet av Bernt Erik.
Trykk for informasjon om utstillingsåpningen torsdag 1. februar kl. 19.
Bildan te'n Aage
Tekst: Bernt Erik Pedersen
Sånn så 90-tallet ut. På konsertscener, i platestudio, på Samfundet – og på Svartlamon. Aage Asphaug var der, og ganske ofte jeg også, på oppdrag fra Adresseavisen, for å intervjue band, anmelde konserter eller rapportere om nye fenomener. Det var en begivenhetsrik og ikke minst artig periode da mange viktige ting startet og skjøt fart: I utstillingen Bildan te’n Aage er vi både på Pøbelrock på UFFA-huset og i et råttent industrilokale med Stargates Mikkel Eriksen, og ser vi etter oppdager vi også starten på moderne uteliv og klubbkultur.
Aage var nemlig tilstede med det analoge kameraet sitt, som fast frilansfotograf for Adresseavisen, gjennom hele 90-tallet og litt innpå 2000-tallet, da den digitale tida kom og Aage etter hvert fant andre ting å gjøre enn å ta bilder.
- 1/1
Aage Asphaug. Foto: Terje Visnes.
I juni 2017 døde Aage av lungekreft, bare 54 år gammel. Han etterlot seg et omfangsrikt bildearkiv som Rockheim nå skal forvalte. Fotograf Terje Visnes har gått gjennom dette enorme materialet, tusenvis av negativfilmer, for å sette sammen denne utstillingen til åpningen av Trondheim Calling. Bare et lite glimt inn i mengden av bilder her er som å se 90-tallet passere revy, i svart-hvitt og fine farger: Sway, Skrømt, Sanderfinger, Go-Go Gorilla i garderoben trusa og DJ Tiësto på Samfundet. Og dette er bare en brøkdel. Vi kunne lett lagd en utstilling hvert år. Dette er blitt en «Best Of…», eller la oss kalle det «Best Of Aage vol 1».
- 1/1
Skrømt og Torvald på Svartlamon 1997. Foto: Aage Asphaug
Noen rockfotografer har fotografert alt av hardcore-scenen i Washington DC eller rave-scenen i nord-England eller punkrocken i Oslo. Aage fotograferte alt mulig, slik at dette er verdens første utstilling som inneholder både Rednex og Albino Slug. Han var en del av Svartlamon-miljøet, han spilte med noen band og tok bilder for dem, men først og fremst jobbet han journalistisk, og det er noe av denne fotosamlingens styrke. Aage dro ut for å ta bilder av det som skjedde. Her ser vi det.
Aage kom fra Rognan, og var en del av den nordnorske pønkbølgen sent på 70-tallet, som trommis i band som Svartedauden og Sekunda Mannsverk, og bevarte tette bånd til det sterke bandmiljøet i Rognan hele livet. Han frilanset som journalist og fotograf i Nordlands Framtid og Nordlandsposten før han dro sørover for å ta utdannelse. I 1990 kom han til Trondheim for å begynne på film/fjernsyn/video-studiet ved Universitetet på Lade, og bosatte seg på Svartlamon. Han hadde med seg pønkens gjør det sjøl-ånd og skepsis mot ambisjoner, koblet med lun nordnorsk humor. Jeg liker å tro at Aages gjennomført sympatiske vesen skinner gjennom på bildene i denne utstillingen. Alle likte Aage. Han ble en del av Svartlamon og en del av bybildet – «Aage Asphaug? Han ja! Han som pleide være på Bristol med bikkja si utenfor», som en kjenning fra Trondheim sa, da jeg fortalte om utstillingen på Rockheim. Det er et presist og levende bilde av hvordan det var midt på 90-tallet: Aage og jeg pleide sitte på Bristol (rettere sagt, og en viktig forskjell: Cafe Bagatelle i andre etasje, i første etasje var det bare gamle damer som spiste napoleonskake) hvor vi intervjuet datidens lokale band – Motorpsycho, Epinastic Movements, HedgeHog – eller bare drakk kaffe med dem. Utenfor ventet Aages livsledsager, hunden Torvald. Og på utstillingen ser vi hvordan Torvald dukker opp og skaper liv og humør på bildene Aage tok.
- 1/1
Intervju med bandet Hedge Hog i anledning utgivelse av deres EP brstl.com i 1996. Åstedet er selvsagt Bristol Conditori og journalisten sees i bakgrunnen. Foto: Aage Asphaug.
Disse bildene er analoge. Aage jobbet analogt. Det er noe med det rolige og samtidig definitive over den analoge måten å ta bilder som var analogt med Aages personlighet. Det hurtige og manipulerbare ved digitale medier var ikke Aages greie. Han jobbet rolig og sikkert, og fikk folk til å slappe av. På bildene der Aage vender kamera mot publikum, og særlig når han setter opp et band foran kamera, ser man både hvor uanstrengt nært han kunne komme de han tok bilde av, og hvor formsikker han var. Aage var et rotehue og en surrebukk, men han var også en estetiker. I bildene hans er det orden.
Da det gikk mot slutten for Aage ifjor, besøkte jeg ham hjemme på Svartlamon. De siste årene hadde jeg gjort etpar forsøk på å få ham til å finne fram bildene sine og gjøre noe ut av dem – utstilling, retro-reportasje, kanskje en bok. Aage syntes det var en morsom ide, men fulgte det aldri egentlig opp. Han virket ikke særlig interessert i å grave seg ned i fortida. Det som teller er det som er nytt, det som er her og nå. Men de siste ukene han levde, hadde han snakket med venner på Svartlamo'n om å få til en fotoutstilling.
Like før jeg dro på besøk, hadde jeg sett Aage på TV, med koret han startet, Svartlamon Hardkor: De sto foran et fullsatt Lerkendal og sang «Bilde tå’n Ivers» sammen med Åge Aleksandersen. Fra Åge Aleksandersen-sangen har vi hentet tittelen på utstillingen: Bildan te’n Aage. Her er bildene. Skulle ønske Aage var her også.
Bernt Erik Pedersen jobbet som kulturjournalist i Adresseavisen fra 1992-1996, og var ofte på oppdrag med Aage Asphaug. Nå jobber han som kulturjournalist i Dagsavisen. Han har skrevet en større artikkel om samarbeidet med Aage Asphaug i ENO Årbok 2017.
- 1/1
Åge Aleksandersen, 1995: Dette var en av de fineste turene Aage og jeg hadde. Vi dro til Namsos for å møte Åge Aleksandersen, vi kjørte den gamle bilen til Aage, vi stoppet på veien og spiste karbonadesmørbrød, og hunden Torvald var med. Åge Aleksandersen var i toppslag der han gikk rundt i fotballshorts og t-skjorte og var produsent for sin egen plate, som han spilte inn i Namsos kulturhus. Han hadde vært gjennom noen tunge år med Laika og latterliggjøring, men var så smått kommet seg på beina igjen med Min dag, og han konkluderte intervjuet vårt med: «Mange kommer og går, men Åge består. Det kan æ lov dæ!». Bernt Erik Pedersen
Bildan te’n Aage er produsert av Rockheim i samarbeid med: Terje Visnes (kurator), Bernt Erik Pedersen (katalogtekst), Daniel Richards (utstillingsdesign), Olav Aasheim (grafisk design), Trykkpartner (trykk), Fotoimport (print) og RAMM (innramming).
Takk til Bernt Erik Pedersen, Vegard Enlid, Stian Nebb, Bård Li, Espen Mindrebø, Ulf Risnes, Kari Rueslåtten, Ole Jacob Hoel, Øyvind Vollan, Jan Henriksen og Klaus Sonstad for bildetekster i utstillingen.
En ekstra takk til Adresseavisen og Magda Asphaug for bidrag til utstillingen.
Utstillingen vises fra 01.februar til 03.juni 2018.