Den glemte historien - intervju med Bente Lammert

Norske Bente Lammert (68) var toppløs popstjerne i hippie-tiden. Her forteller hun sin egen historie.

  • Bente Lammert. Foto: Privat
    1/1
    Bente Lammert. Foto: Privat

En januardag i 1971 legger postbudet et kort i en postkasse på Lille Tøyen Hageby i Oslo. Bildet på forsiden viser det luksuriøse George V-hotellet i Paris, stort sett en uoppnåelig drøm for de fleste nordmenn på denne tiden.

Bakpå kortet står det skrevet med jevn, tydelig håndskrift:

Kjære mamma og pappa! Sender dere noen hilsener fra Paris. Bor nu på det flotteste hotell her sammen med Ike and tina Turner. Ble invitert med dem for fire dager fra Lyon. Alt blir betalt. Det er så fantastisk deilig her i Paris. Vi drar tilbake til Lyon i morgen. Drar til Teheran mandag.

Postkortet er sendt av Bente Skogstrøm, som hun den gang het. Hun er en av de norske ungdommene som har begitt seg ut i verden, i kjølvannet av de voldsomme omveltningene på 60-tallet. I tre år har hun livnært seg som musiker, med opptredener over det meste av Vest-Europa. Nå er hun og bandet akkurat i ferd med å gjøre ferdig en måneds opptreden på den fasjonable og berømte nattklubben Palais d’Hiver, et av de største konsertstedene i Europa. Her har artister som Joséphine Baker, Édith Piaf, Jacques Brel, Petula Clark, The Who, The Rolling Stones og The Beatles spilt før dem.

Ike og Tina Turner har akkurat sett et par opptredener med bandet hennes, som kaller seg The Ladybirds. De amerikanske verdensstjernene blir så begeistret at de inviterer musikerne til å bo som deres gjester på det fineste hotellet i Paris.

Det er det ingen hjemme i Norge som vet. Før kortet en dag blir hentet inn fra postkassen av Bentes foreldre.

Snart 50 år senere forteller Bente historien offentlig for aller første gang. På bordet foran oss ligger en mappe med noen få sorthvitt-fotografier, samt hilsener fra Ike Turner & co. De skal nå overleveres til Rockheim, slik at fortellingen om disse årene endelig blir bevart for ettertiden.

Bente er nå en sprek og slagferdig 68-åring, som bor og trives på Torshov i Oslo. Men ingen vet noe om ungdomstiden hennes, der hun i løpet av noen hektiske år fikk oppleve mer enn de fleste. Det var en reise som startet på Lille Tøyen Hageby, et rolig boligstrøk i Bydel Grünerløkka i Oslo. Og som endte med spillejobber på nattklubber i Iran og den største konserthallen i Europa.

Det var nok litt uvanlig, det jeg gjorde. Men jeg var eventyrlysten – og dette var midt i hippietiden. Jeg var nok en guttejente, glad i musikk og moro, og fulgte med på norske band som The Beatnicks og The Vanguards. Vi var en gjeng som pleide å haike for å se dem på scenen. Vi kunne være så mange som 30-40 jenter som reiste rundt på den måten. Og så begynte jeg tidlig å vanke på Club 7, med et bevis som jeg forfalsket med hjelp av fødselsattesten til kusinen min.

Gitaristen i The Beatnicks var Svein Finjarn. Han var også fotograf, og tok senere bilder av Bente for Vi Menn. I følge Bente ble det ”baluba”, noe som resulterte i utsolgte bladkiosker i lokalmiljøet.

– Jeg likte nok å skake ting litt opp, uten at jeg nødvendigvis gikk inn for å provosere. Vi ønsket bare den samme friheten som gutta. Jeg har alltid vært feminist, og er det fremdeles.

Den store og merkelige reisentar til i 1968, da Bente er blitt 18 år gammel.

– På den tiden var det veldig pop å danse go go, så jeg lånte 100 kroner av min tante og tok danskebåten til København med en venninne. Der oppsøkte vi den kjente manageren og musikeren Pierre Beauvais. Dagen etter satt vi på flyet til Østerrike. Der danset jeg i tre måneder på Cabaret Rentz, som den gangen var det hotteste stedet i Wien.

Det første engasjementet varte et par måneder, og ga mersmak. Bente var sammen med seks andre jenter, som hun husker som fine venninner.

– Vi danset jo toppløse, men det var samtidig et stilig sted. Det var en kabaret i toppklasse, så vi opplevde aldri noe ubehag. Da jeg kom tilbake til København, ville Pierre tromme sammen fem jenter for oppdrag i Teheran. Det var jo ganske eksotisk for en 19-åring. Det var i 1969, og Iran var under Sjahens styre. Vi opptrådte på en klubb het Alexandra. Der var jeg et halvt års tid, og opplevde mye. Vi kunne ikke gå med miniskjørt på gaten, for da ble det rene oppløp, som politiet måtte slå ned med køller. Men inne på Alexandra var det trygt, med en veldig vestlig mentalitet. For meg var dansingen en måte å oppleve verden på.

– Så var det tilbake til København, der Pierre lurte på om jeg ville bli med i et nytt band han drev og satte sammen. Han ville lage det han kalte et ”hjerteband”, som skulle hete Sweethearts. Og det skulle bestå av både svarte og hvite musikere. Det var fremdeles mye segregering på denne tiden, og ikke så vanlig at svarte og hvite musikere spilte sammen. 

  • The Sweethearts. Foto: Mario Guerreri/Privat
    1/1
    The Sweethearts. Foto: Mario Guerreri/Privat

De andre medlemmene i The Sweethearts var Tony (bass), Lana (hammondorgel) og Bonnie (trommer). Bonnie hadde tidligere vært med i The Ladybirds, som var et annet jenteorkester i stallen til Beauvais. Både Lana og Tony var fra Jamaica, og hadde også bakgrunn som go go-dansere.

– Det var bare å øve, og så bar det rett på turné i Vest-Tyskland. Fra da av var jeg stort sett på turné hele tiden. I begynnelsen sang jeg, men etter hvert ble det instrumenter også. Jeg må ha hatt et visst gehør, for jeg brukte ikke så mye tid på å lære meg alt utenat. Jeg har nok et talent for rytme og sang, og spilte både trommer og bass. Jeg brukte forresten en Höfner-bass, akkurat som Paul McCartney.

Hva slags plasser opptrådte dere på?

– Det var alt mulig av steder, men gjerne klubber og diskoteker. Vi var ellers på veien i Frankrike, Nederland og England, og spilte både i storbyene og på landsbygda. Det var sånn med go go-dansingen også. Den foregikk gjerne på de bedre diskotekene. Noen ganger danset vi i bur over publikum. Det var gjerne tyve minutter av gangen. Vi var i stor grad selvlærte, og lagde vår egen koreografi.

I The Sweethearts spilte dere coverlåter – husker du noen av dem?

– Det var i hvert fall ”Be My Baby” med The Ronettes. Og så ”Sweets For My Sweet” med The Searchers. Dette er jo snart 50 år siden, så jeg husker ikke alle sangene. Men det hender at jeg hører dem på radioen. Ellers har jeg har en viss oversikt, fordi jeg sendte hjem over 100 brev og postkort. Og foreldrene mine tok vare på alt sammen.

Var dere på fast lønn?

– Ja. Og så måtte vi ordne mat, overnatting og slikt selv. Ofte måtte vi kjøre hele natta etter en opptreden, for å rekke frem til neste konsert. Vi sov på skuldrene til hverandre i bussen. Det kunne være noen ganske slitne rockejenter som ramlet inn på hotellet. Det var ofte et beinhardt kjør, så vi kunne nok ha tjent litt bedre. Men i den alderen er man jo litt dum og naiv.  

The Sweethearts skilte seg ut på flere vis. De var en såkalt raseblandet gruppe, og var dessuten et rent jenteband. Det var fremdeles ganske uvanlig på denne tiden, selv om det fantes en del jentegrupper rundt om i USA og Europa. I tillegg opptrådte de altså toppløse, noe som selvfølgelig vakte oppsikt.

 Hendte det at det skjedde ubehagelige episoder?

– Vi merket at det var en del rasisme. Det var ikke alltid like greit å komme til et pensjonat eller hotell, med to svarte i bandet. Du ble kanskje ikke nektet i døren, men du kunne bli behandlet som luft.

Det var en del gjennomtrekk i jentegruppene til Pierre Beauvais. I begynnelsen av 1970 forsvant både Lana og Tony. Da var det klart for et nytt norsk medlem, slik at The Sweethearts ble et halvt norsk band i eksil.

– Jeg foreslo min venninne Ellen Waaler, som hadde spilt i The Playmates her hjemme. Hun kom til København og ble gitarist, og så overtok jeg bassen. I tillegg fikk vi med oss Cynthia, som også var svart. På en amerikansk militærbase i Tyskland var det noen idioter som ropte ukvemsord under konserten. Cynthia hadde bein i nesa, og knyttet neven i været i black panther-stil. Vi andre fulgte etter. Da brøt jubelen løs. Det var sterkt.

Sweethearts ble en del omtalt i den tidens aviser og blader, spesielt i Tyskland. Men ikke her hjemme. Derfor er det da også svært få spor etter bandet. I Martha Breens grundige bok Piker, vin og sang er verken The Sweethearts eller The Ladybirds nevnt.

– Den andre utgaven av Sweethearts ble oppløst etter noen måneder. Cynthia ble forelsket i en fra Black Panthers i København. Ellen reiste hjem til Norge, der hun jobbet videre som skuespiller og kostymedesigner. Og Bonnie dro til England med sin kjæreste, som også var vår roadie.

I 1970 ble Bente hentet inn til The Ladybirds. Dette var et band som Pierre Beauvais hadde startet tidlig i 1968, med bare danske jenter. De besøkte Bergen 29. juni 1968, og opptrådte toppløse på Speilsalen, med politivakter i salen. Repertoaret omfattet låter av The Hollies og The Supremes. Konserten vakte oppsikt lokalt, og førte også til et større oppslag I Dagbladet. 8. september samme år spilte de også sammen med The New Yardbirds på Fjordvilla Rock Paramount i Roskilde. Det bandet skiftet senere samme år navn til Led Zeppelin.

The Ladybirds var både kontroversielle og populære, og ble blant annet forsøkt nektet å spille i Plymouth, i forbindelse med en større Englandsturné der. Samtidig holdt de et solid musikalsk nivå – publikum i Sverige var i hvert fall overbevist om at de brukte playback, noe de ikke gjorde.

– I The Ladybirds spilte jeg trommer, sammen med Lone på gitar, Lene på bass og Birgitte på orgel. Og så var det på veien igjen. Vi ble booket overalt, over hele Europa.  Vi turnerte i Vest-Tyskland, Frankrike, Italia, Nederland, Belgia, Sveits, Østerrike, Liechtenstein og Iran. Vi hadde i blant samme rute som Titanic, og så plakater med dem underveis.            

– Ellers er det jo påfallende at vi aldri opplevde noen trakassering, bortsett fra den ene gangen på militærbasen. Vi gjorde ganske estetiske sceneshow, og hadde nok noe litt uskyldig over oss. Selv om det kanskje høres sprøtt ut, traff vi i grunnen bare flotte menn. Vi hadde en mannlig roadie, samtidig som vaktene på stedene passet på oss. Det var gjerne fulle hus, til og med da vi spilte en hel måned på Palais d’Hiver. Det er litt gøy å tenke på at jeg har spilt trommer i den samme spot’en som Ringo Starr.  

Det var under engasjementet på Palace d’Hiver at Ike Turner og bandet hans fikk øynene opp for de skandinaviske kvinnene.

– Det var nok det største vi opplevde som musikere. Vi var oppvarmingsband for Ike & Tina Turner Revue, og fikk kjempegod kontakt med Ike Turner, bandet og The Ikettes. Trommeslageren spilte på mine trommer. Etterpå var vi med ut og festet på nattklubbene i Lyon. En kveld sa Ike til meg: ”Du danser som en svart”. Det syntes jeg var en flott kompliment.

– Om vi ikke hadde vært flinke til å spille, hadde vi nok blitt kastet ut av Palais d’Hiver etter et par kvelder. Men vi endte opp med et helt måneds engasjement.

Den italienskfødte Mario Gurrieri var husfotograf ved Palais d’Hiver, og tok bilder av en lang rekke av tidens popstjerner, samt filmmakere, skuespillere og andre kunstnere som vanket på stedet. Han lagde kopier av bildene av The Ladybirds, og ga dem til Bente og de andre. Sammen med dokumentaristen Patrick Savey kom han i 2000 boken med Histoire du plus grand music-hall d'Europe – Le Palais d'Hiver.

I dag er disse bildene noen av de få fysiske minnene hun sitter igjen med. Alle plakater, utklipp og oppslag er stort sett blitt borte et sted på veien.

  • Med Ike Turner, på Palais d'Hiver. Foto: Privat.
    1/1
    Med Ike Turner, på Palais d'Hiver. Foto: Privat.

Både med The Sweethearts og The Ladybirds var Bente med på å bryte barrierer. Det var en tid med mange omveltninger, både moralsk, seksuelt og politisk. Det hendte ikke sjelden at prester og politikere gikk ut og advarte mot konsertene. Hun og de andre i bandet ble ved en anledning også arrestert for å utfordre den allmenne bluferdighet.

– Vi var vel en del av motkulturen og den seksuelle revolusjonen. Vi pleide å danse på scenen også – til låter som ”Respect” med Aretha Franklin og ”Sex Machine” med James Brown. Nedover i Europa var det tradisjon for lettkledde artister på scenen, helt tilbake til Josephine Baker.

– I 1970 skulle vi spille på en popfestival i Straubing i Bayern. Vi tenkte vi skulle reklamere litt for konserten, så vi gikk toppløse ut i gatene. Folk flest lo og klappet, men noen reagerte nok negativt også. Så politiet dukket snart opp og tok oss med i bilen. Politimennene var hyggelige, ga oss kaffe og behandlet oss pent. Men vi måtte betale en bot på fem mark.    

Stort sett ble de godt mottatt. Det ble skrevet flere reportasjer om dem, både i datidens mannfolkblader og mer tradisjonelle medier. I dag er det likevel ganske få spor å finne, bortsett fra noen faksimiler på nettet. Band som The Sweethearts og The Ladybirds eksisterte i og for øyeblikket, var stadig på reisefot, og spilte aldri inn noe på plate.

– Etter Frankrike var det tilbake til Iran og Teheran igjen, nå som musiker. Der spilte vi i to måneder på samme klubb. Jeg spilte med The Ladybirds til og med februar 1972. Så ble jeg forelsket, gravid og sluttet.

Da hadde eventyret vart i drøyt tre år. Til sammen spilte hun kanskje så mye som to-trehundre konserter med The Sweethearts og The Ladybirds. Men det ble aldri noen opptreden i Norge.

– Det er litt synd, siden ingen her kjenner til historien vår. Men vi hadde vel kanskje vært ganske kontroversielle her hjemme.

Det var ikke så mange norske band som satset mot utlandet i disse årene. Aunt Mary oppnådde en viss suksess fra Danmark, mens Titanic snuste på internasjonal berømmelse via sin base i Frankrike. Den nærmeste parallellen til The Ladybirds og The Sweethearts er nok The Dandy Girls, som turnerte i Indonesia, Thailand og Iran. Også deres historie var ganske ukjent, helt til Martha Breen trakk dem frem i lyset i 2006.

Kvinnenes plass i historien om populærmusikk har ofte blitt nedvurdert og nedtonet. Bente og medmusikantene hennes vanket tidvis i jet set- og kunstnermiljøer, langt fra den norske hverdagen anno 1970. På et av bildene til Gurrieri ser vi henne sammen med Ike Turner, mannen som introduserte verden for rock’n’roll med ”Rocket 88” i 1951, og den kjente nouvelle vague-skuespilleren Jean-Claude Brialy.

– Vi var nokså forsiktige, og drakk stort sett bare cola på festene. Men vi fikk oppleve mye, som da vi opptrådte på en klubb for homofile og lesbiske, lenge før lovforbudet i Europa ble opphevet. Der var det også transpersoner: herlige jenter med struttepupper og fullt mannlig utstyr. Jeg har virkelig vært veldig heldig som har fått være med på alt dette.

Et synlig bevis på årene på veien er sønnen Sascha, som ble født i Vest-Tyskland i 1972. Han er i dag sin mors beste venn og beundrer, og har brukt mye tid på å lete frem de få sporene som finnes etter karrieren hennes. Han har funnet bilder av The Ladybirds i en bok av den britiske superfotografen Mick Rock, og har trålet gjennom alt materiale om Palais d’Hiver, som ble revet i 1988. Samt en mengde løse tråder rundt om på nettet.

– Jeg synes jo det er utrolig at mamma har opplevd alt dette. Hun var midt oppe i noen av de store omveltningene i verden, både hva rasespørsmål, kjønnsroller og ungdomsopprør angår. Om du ser på fotografiet der hun blir arrestert, er det jo som å se bilder av Femen og Pussy Riot i dag. Og så er det ingen kjenner til historien. Det syntes jeg vi var nødt til å gjøre noe med.

– Jeg var nok litt gal som ung. Og siden har det bare fortsatt, sier Bente. – Jeg liker fremdeles artister som Tina Turner, Patti Smith og Marianne Faithfull. Det er tøft med damer som pusher grensene.

Teksten er skrevet av Arvid Skancke-Knutsen og er tidligere publisert i Klassekampen.