Fra konserter til forelesninger - intervju med Bill Bruford

- Å komme fra musikkbransjen til akademia var som å møte en helt annen verden, sier Dr. Bill Bruford som holdt foredrag på Rockheim 8. mars.

  • Bill Bruford foran hedersveggen på Rockheim - det nasjonale museet for populærmusikk.
    1/1
    Bill Bruford foran hedersveggen på Rockheim - det nasjonale museet for populærmusikk.

– Jeg startet karrieren som en ung mann med masse energi, som trodde han kunne alt. Så endte jeg 41 år senere opp som en eldre mann, som var ganske sikker på at han visste veldig lite om musikk. Jeg var plutselig ikke i stand til å spille trommer lengre, forklarer Bill Bruford, legendarisk trommeslager som var med på å grunnlegge Yes, har hatt flere perioder bak trommesettet i progrockgiganten King Crimson, har spilt med Genesis og Gong, i tillegg til en rekke andre prosjekter som sine egne band Bruford og jazzbandet Earthworks. 

Han ble i 2016 ranket som tidenes 16. beste trommeslager av magasinet Rolling Stone,  i 2017 innlemmet i amerikanske Rock & Roll Hall of Fame (sammen med Yes), men har altså ikke spilt trommer siden det sa stopp i 2009.

I dag tituleres han gjerne Dr. Bruford. Han har tatt doktorgrad og skrevet om kreativitet i musikk, og 8. mars holdt han et utsolgt foredrag på Rockheim med tittelen Give the drummer some: modelling creativity in popular music performance, knyttet til sin ferske bokutgivelse Uncharted: Creativity and the Expert Drummer. I boka  intervjuer han flere svært meritterte trommeslagere om kreativitet, deriblant norske Thomas Strønen. Etter foredraget tok Bruford seg tid til en prat om karrieren og framtida.

  • Utsolgt foredrag med Bill Bruford på Rockheim - det nasjonale museet for populærmusikk, 8. mars 2018.
    1/1
    Utsolgt foredrag med Bill Bruford på Rockheim - det nasjonale museet for populærmusikk, 8. mars 2018.

– Å komme fra musikkbransjen og inn i akademia, var som å møte en helt annen verden. Og de to verdenene snakker ikke bra med hverandre. Jeg vet at det forskes på musikalske institutt om fascinerende tema musikere bør vite om, men akademikerne snakker ikke med de praktiserende musikerne. Og samtidig har utøvende musikere ofte en dyp skepsis til akademikere. De sier akademikerne holder seg oppe i sine elfenbenstårn, uten å vite noe om den virkelige verden, mens akademikerne sier problemet med utøverne er at de verken har tid, evne eller trening i å tre tilbake og se på hva de egentlig holder på med.

Bill Bruford er med egne ord en sjelden fugl, med hver sin fot plantet i hver sin verden.
- Det er uvanlig at en praktiserende som meg går til akademia. Men, i Trondheim har du mange av dem. Trondheim er en veldig smart by. I England og Nord-Amerika er det vanligvis ikke slik. Jeg oppfordrer til å bryte ned denne muren. Jeg vil oppfordre akademikere som studerer nye lyder, nye måter å spille og lage musikk på, til å ta med dette utenfor universitetene. Og den andre veien, praktiserende musikere bør gå til universitetene og snakke med de som forsker, på for eksempel musikkpsykologi. Spørre «hva har du funnet ut? Hvordan kan du hjelpe meg?». Og jeg tror en bok som den jeg nettopp ga ut, delvis kan hjelpe trommeslagere til å forstå hvorfor de gjør som de gjør.

  • Bill Bruford i 50-tallsrommet på Rockheim.
    1/1
    Bill Bruford i 50-tallsrommet på Rockheim.

Bruford prioriterer å snakke om forskningen sin, når han nå reiser rundt for å holde foredrag. Før stoppen på Rockheim, holdt han foredrag i København og Lund. Samtidig er det en naturlig sammenheng mellom slutten på Brufords utøvende karriere, og starten på hans akademiske arbeid.

– Da jeg sluttet å spille, følte jeg at jeg ikke var kreativ nok, og mistet retningen. Hvis du spør Thomas Strønen hvordan han skal spille om noen uker, vet han det. Han hører en retning. Og når du har den retningen, du vet at du skal gå gjennom skogen akkurat den veien, så er det ganske lett å arbeide. Men hvis du ikke hører noe for deg, du kan ikke se for deg hvordan trommingen skal bli, så stopper du ved starten av skogen og vet ikke hvilken sti du skal gå. I over 40 år visste jeg hva jeg ville med trommene. Du kunne spurt meg i 1980 om hva jeg skulle spille i 1981, og jeg ville visst hvilken retning jeg ville ta. Så jeg nærmet meg 60-årene, hadde spilt trommer i 41 år og bestemte meg for å stoppe – for å finne ut av hva jeg egentlig hadde holdt på med. Jeg hadde et spørsmål, som alltid er et bra sted å starte om du vil forske, og spørsmålet var: hva er sammenhengen mellom kreativitet og trommeslagere, eller utøvere innen musikk. Jeg ville vite mer om det, fordi jeg følte jeg ikke var kreativ lengre. Hvorfor tenkte jeg det, hvorfor var jeg ikke kreativ? Det var spørsmålene jeg ville finne svarene på. Og det som gjør meg annerledes som forsker innen dette feltet, er at jeg har tilgang til topp profesjonelle utøvere som er i sine absolutte karrieretopper, og kunne spørre dem om deres syn på kreativitet. Jeg ville også fortsette å bidra til musikkscenen. Før bidro jeg med tromming, nå bidrar jeg med ord.

  • Bill Bruford med King Crimson i New York City, 1973.
    1/1
    Bill Bruford med King Crimson i New York City, 1973.

«Vel, du må lese boka» smiler Bruford flere ganger underveis, på spørsmål om hva han har lært og funnet ut. Det er selvsagt umulig å formidle flere års forskning i et halvtimes intervju.
- Men profesjonelle trommeslagere er selvsagt veldig kreative. De har et veldig mektig instrument, som må brukes med kløkt. Likevel ser mange trommeslagere på seg selv som mindreverdige satt opp mot de andre musikerne som spiller på stemte instrumenter. Det er det ikke nødvendig å gjøre. I flere andre kulturer, for eksempel i India, Kina og flere afrikanske land, er trommeslagerne ledere og høyt ansette. Det er i den vestlige tradisjonen, som jeg har forsket på, at vi foretrekker de som spiller på stemte instrumenter. Jeg tror mange trommeslagere vet dette intuitivt, men de vet ikke hvorfor. Derfor er det viktig at unge trommeslagere får vite om hvorfor det er slik, og hvordan de kan fungere i et band. Om vi ikke forventer mye fra en trommeslager, får vi heller ikke mye tilbake. En gammel linje går slik: «Et band er bare så god som sin trommeslager». Og hvis du har en rocketrommis i bandet, er det per definisjon et rockeband. Har du en jazztrommis i bandet, er det per definisjon et jazzband. Det spiller ingen rolle hva de andre i bandet gjør, fordi trommene er så mektige og dominerende.

– I hvilken bås vil du sette deg selv, da du var aktiv?

– Jeg var ikke sjangerbasert. Jeg følte meg verken rock, jazz eller punk. Jeg var bare meg som person. Jeg har spilt med folk i alle de sjangrene, men anser meg ikke som en del av noen av dem. Jeg var bare en trommeslager som spilte på veldig mange måter, i veldig mange stiler.

  • 1/1
    Bill Bruford tester slagverket på Edda-rommet på Rockheim.

I sitt forskningsarbeid har Bruford intervjuet en rekke trommeslagere fra ulike tradisjoner, fra jazz- til coverband, inkludert studiomusikere. Han steiler hardt ved antydning om at studiomusikere ikke er like kreative som andre. 

– Da må du virkelig lese boka! Blair Sinta forteller godt om hvordan studiomusikere må være kreative. Det er veldig komplekst. Du blir kastet ut i vanskelige situasjoner. Nei, du blir slett ikke alltid fortalt hvordan du skal spille. Du får beskjed når du spiller noe som ikke passer. Du må komme opp med noe, og så kan noen si «nei, dette er forferdelig», og så må du komme opp med noe annet, bruke de eller de cymbalene, de eller de trommene, slutte å spille her og der. Alt dette er avgjørelser Blair Sinta snakker om, når han forteller om en innspilling han gjorde med Melissa Etheridge. Hun ville bare få albumet sitt til å høres bra ut, hun visste ikke hvordan det skulle skje, og trommene var veldig viktige i prosessen. Og der kreves det mye kreativitet.

  • Bill Bruford studerer utstilling Rockens verktøy, med Kristian Krokfoss og Morten Haugdahl.
    1/1
    Bill Bruford studerer utstilling Rockens verktøy, med Kristian Krokfoss og Morten Haugdahl.

– Hvordan beholde kreativiteten i år etter år?

– Inspirasjon er nødvendig for å være kreativ. Du må være åpen for å oppdage noe nytt. Og i den prosessen tror jeg du kan komme til å lære noe om både deg selv og musikken. Videre, vil det tillate deg å endre deg. Om du vil. Og det igjen, vil føre deg til ny musikk, nye personer, nye fremtider. Det er essensen i «creative forward movement». Du må være forberedt på endringer for å kunne holde deg kreativ. Kreativitet krever forandring. Og den prosessen tror jeg gjør deg mer lykkelig. Det er bevist en sammenheng mellom endringer og lykke. Man føler seg bedre. Kjenner du musikalen Cats i London? En kar, hvis navn jeg har glemt, fikk jobb i oppsetningen, og i 15 år spilte han det samme på trommene. Hver kveld, sett bort fra ferier. Han kunne gjøre det i søvne, han kunne lest en bok samtidig som han spilte. Det er ikke kreativitet. Og han ble overvektig, usunn, og jeg kan ikke se for meg at han ble en lykkelig mann. Jeg ville på en respektfull måte foreslått en mer kreativ vei.

  • Bill Bruford med Yes, i 1971.
    1/1
    Bill Bruford med Yes, i 1971.

–  Hva skal du gjøre fremover?

– Jeg vet faktisk ikke helt. Jeg skal til USA i april for å holde en del foredrag, likt det jeg gjorde på Rockheim. Det blir på universiteter og musikkinstitutter. Så tenker jeg å se an over sommeren hvilke reaksjoner boka får. Så vil jeg kanskje forske mer, eller undervise elever. Jeg tror ikke jeg går tilbake til å spille trommer. Det klarer jeg ikke. Det tar for mye tid å arrangere konserter og få alt gjort. Jeg vil ikke bruke livet mitt på hotellrom lengre, som jeg gjorde i så mange år. Det å endre kurs er et privilegium, det å si at jeg ikke drive med det lengre, nå vil jeg gjøre det. Jeg er veldig heldig som kan tre tilbake og studere hva andre gjør, og på den måten fortsette å bidra til musikken.

  • Trondheim er en smart by, sier Bill Bruford.
    1/1
    Trondheim er en smart by, sier Bill Bruford.
  • Bruford får høre om norsk visemusikk, i Ei vise er så mangt, sammen med Rockheims Kristian Krokfoss.
    1/1
    Bruford får høre om norsk visemusikk, i Ei vise er så mangt, sammen med Rockheims Kristian Krokfoss.