Intervju med Andy Bennett

Jobben med å forvalte populærmusikkens arv er ikke å fjerne en bestemt versjon av historien, men å vise at det er flere versjoner, mener professor Andy Bennett som nettopp gjestet Rockheim på konferansen From Youth Culture to Culture Heritage.

  • Andy Bennett på Rockheim scene
    1/1
    Andy Bennett på Rockheim scene

– Jeg tror målet med et populærmusikkarv-prosjekt ikke nødvendigvis er å privilegere en viss gruppe artister fra en viss generasjon, sier professor Andy Bennett fra Griffith University i Australia. Den anerkjente forskeren holdt innlegget «Whose heritage is it anyway?» på Rockheim under konferansen From Youth Culture to Cultural Heritage 11. juni.

Bennett innledet sitt foredrag med å nevne Tony Palmers dokumentarserie All You Need Is Love: The Story of Popular Musicfra 1976 til 1980, og hvordan et band som Kiss ble neglisjert i dette tidsbildet, kun omtalt som «sour rock».

– Ingen Kiss-musikk høres, selv om man får se bandet på scenen. Det er som om musikken til Kiss ikke var verdt å høre på. I dag ville veldig få nølt med å nevne Kiss som et eksempel på rockens kulturarv. Noe har endret seg, men hva?

  • Pressefoto Andy Bennett
    1/1
    Pressefoto Andy Bennett

Andy Bennett, som er professor i kultursosiologi, har studert mange stilretninger innen populærmusikken, og også fankultur knyttet til alt fra Ibiza til Woodstock. Med en lang rekke publikasjoner bak seg regnes han som verdensledende innen forskning på populærmusikk. 

Professoren ble også referert til i kronikken «Populærmusikken er ikkje berre kvit og maskulin» av Rockheims kurator Synnøve Engevik, som ble publisert i Aftenposten denne uken og skapte debatt rundt kanoniseringen av hvite rockeband- og artister fra 60- og 70-tallet – om hvordan rocken, plantet i det kulturelle minnet til en sosioøkonomisk og kulturelt mektig, aldrende, såkalt «babyboomer-generasjon», også omtalt som «the rock etablishment» har diktert den vestlige historien om populærmusikken.

I sitt foredrag på Rockheim pekte Bennet på magasinet Rolling Stones kåring av «500 hundred greatest album of all time» fra 2003, der kun én svart artist (Marvin Gaye) var representert på topp 10 (ellers bestående av Beatles x 4, Bob Dylan x 2, Rolling Stones, Clash og Beach Boys), og samtlige 10 album ble gitt ut på 60- og 70-tallet. Tidligere Rolling Stone-journalist, nå leder for the Grammy Museum, Robert Santelli, var tilstede på konferansen og kunne fortelle at om lag 75 prosent av de som stemte fram listen var «babyboomers».
I en prat etter foredraget spør vi Bennett om dette er problematisk. 

  • 1/1

– Nei…jeg tenker dette er uunngåelig. Det blir en selvoppfyllende profeti, når du retter deg mot akkurat den gruppen. Hvis du går til en gruppe som liker musikaler, så vil de neppe si at Exile on Main St. er et album som bør vektlegges, de ville trolig valgt et soundtrack eller noe sånt. Går du til fans av new wave, får du andre forslag, og slik fortsetter det.

Bennett mener slike lister forsterker seg selv, innen visse grupperinger.

– Spør du musikere, kritikere og andre eksperter på området, vil de ufravikelig gi til syne en bestemt ide og kunnskapskapital om musikk, som veies inn blant argumentene – som for eksempel at Exile on Main St. er et klassisk album – nettopp fordi det er stemt fram så mange ganger som et klassisk album, og derfor fortjener å være i den kategorien.

Den australske forskeren er klar på at de som forvalter populærmusikkens historie må være bevisste på dette, slik at det nettopp ikke blir et problem. Det er viktig å være objektiv og på den ene siden se at dette er naturlige handlingsmønstre, men på den andre siden ikke godta dette som den eneste virkeligheten.

– Jeg tror målet med et populærmusikkarv-prosjekt ikke nødvendigvis er å privilegere en viss gruppe artister fra en viss generasjon. Vi må anerkjenne populærmusikkens dybde. Vi må anerkjenne dens globale tilstedeværelse. Vi må anerkjenne det faktum at mange forskjellige artister bidrar til sjangre, til musikkscener, til epoker. Jobben med å forvalte er å ta noen av de forskjellige aspektene av kulturarven, og si: ja, det er noen bestemte ikoner som er blitt hyllet, men utover det, er det mange andre måter å forstå musikk på i alle generasjoner. Og en av måtene å gjøre det på, er å introdusere noen av de mer obskure artistene. Noen ganger artister som har vært obskure på grunn av måten skribenter og filmskapere har bygd opp ikoner. Vi må ta et steg tilbake og si – det er en representasjon vi kan bruke, og her er flere andre vi kan bruke for å forstå hva som har foregått her. Det er å bygge en mer balansert konto for bidrag fra kvinnelige artister, artister fra forskjellige etniske minoriteter, fra forskjellige språkgrupper – det kan være mange forskjellige ting. Jobben er ikke å ta bort bestemte versjoner av historien, men vise at det er flere som vi kan bruke for å forstå vår historie og populærmusikkarv.

  • Paneldebatt under From Youth Culture to Cultural Heritage på Rockheim: Fra venstre professor ved Institutt for musikk, NTNU, John Howland, artist Páll Óscar, kurator ved Rockheim Synnøve Engevik, professor Andy Bennett, Robert Santelli fra Grammy Museum og førsteamanuensis Marion Leonard fra Liverpool University.
    1/1
    Paneldebatt under From Youth Culture to Cultural Heritage på Rockheim: Fra venstre professor ved Institutt for musikk, NTNU, John Howland, artist Páll Óscar, kurator ved Rockheim Synnøve Engevik, professor Andy Bennett, Robert Santelli fra Grammy Museum og førsteamanuensis Marion Leonard fra Liverpool University.

At slike innspill møter også negative reaksjoner, synes Bennett både er sunt og naturlig. 

– Helt uunngåelig, fordi det er nettopp dette fankultur i populærmusikken handler om. En følelse av eierskap til et band, en scene eller en sjanger. Det blir en del av måten man bygger en identitet. Jeg vil ikke kategorisk forsvare det, men det er en av måtene magien i popmusikken virker. Ta Rolling Stones, Bruce Springsteen eller Chuck Berry – folk identifiserer seg med dem. De føler at artisten er en del av deres liv. Så kommer det plutselig kritikk inn fra venstre, og det er bare «wow – dette er en fornærmelse mot meg». Det er ikke bare artisten som er i spill, det er hele livet mitt som musikkfan. Det er like naturlig som krangel om sportslag, hva er det beste fotball-laget. Folk er lidenskapelige og på noen måter er det en sunn reaksjon. Vi må bare innse at det er en sunn reaksjon av disse grunnene.

Hva skjer så med forståelsen av populærmusikkens historie når den siste babyboomer tar farvel? 
Berry, Beatles, Stones, Franklin – disse artistene blir ikke glemt, mener Bennett.

– Men det blir jo ikke dette levende minnet – artistene er døde, den originale fanbasen er død, så det blir noe helt annet. Litt som det som har skjedd med jazz- og bebop-artister fra tidlig 1920-tall. De er fortsatt kjente, musikken deres er fortsatt kjent, men på et helt annet nivå enn «jeg var der og opplevde det, dette er en del av min identitet». De blir mer som objekter plassert i historisk kontekst, i epoken for rock, eller hvordan du vil formulere det. Så de vil fortsatt være der, men ikke på den lidenskapelige måten.  

Selv sier Bennett han ikke kjøper ideen om at et album gitt ut for et par år siden, ikke kan ha den samme betydningen som et album gitt ut for 20 år siden. 

– Det kommer bare an på hvem du spør. Jeg tror en del av problemet er at det ofte er et voksent publikum som blir spurt om meninger. Et album eller en sang gitt ut i samtiden kan også ha en viktig påvirkning på sitt samtidige publikum og snakke til deg som en del av din identitet. Men ikke som en del av din kulturarv, siden det nettopp er gitt ut. Så jeg antar at per definisjon er «popular music heritage» overgitt fortiden, om du skjønner hva jeg mener. Men snur du på det og spør hvorfor et album gitt ut i 1970 er mer viktig enn et album gitt ut i 2019, så spørs det jo igjen hvem du spør. Det er en god del partiskhet inne i bildet i dette spørsmålet.