Iscenesettelse av historisk lyd i museum

Denne teksten ble først publisert på www.museumsnytt.no mars 2017

Karin Bijsterveld regnes blant foregangspersonene i den internasjonale lydforskningen.

– Jeg blir ofte omtalt som lydhistoriker, sier hun.

– Det syns jeg er en fin tittel fordi jeg jobber med lydens historie med vekt på lydens kulturelle betydning – hva lyd betyr eller har betydd for mennesker, og hvordan mennesker har brukt lyd for å gi verden og omgivelsene mening.

Som lydforsker har Bijsterveld samarbeidet med arkiv og museer om iscenesettelse av historisk lyd på nye måter. Hun var derfor et naturlig valg som innleder til Norsk lydarkivkonferanse, som ble arrangert på NRK Marienlyst 17.-18. oktober 2016.

Konferansen har siden oppstart i 1993 bidratt til å styrke kontakten mellom ulike lydarkiv, bibliotek og museer, og til å sette fokus på temaer knyttet til bevaring og formidling av lydopptak. Lydarkivkonferansen i 2016 handlet spesielt om lyd som ikke fanges opp av dagens pliktavleveringsordning, som for eksempel lyden av kulturhistoriske gjenstander, omgivelseslyder og konsertlyd. 

Hvorfor er det viktig å forske på lyd i dag?

– For historikere er det viktig fordi det er en av måtene folk oppfatter verden rundt seg på. Hvis man vil finne ut hvordan folk har levd og opplevd ting i fortiden kan man ikke utelate en viktig sans. Lyd har blitt oversett, og det er derfor viktig å ta lyd på alvor.

Hvorfor jobber ikke flere museer med lyd?

– Jeg tror mye av svaret på det spørsmålet ligger i selve museets historie. Mange startet opp på 1700-tallet som «raritetskabinetter» med fokus på gjenstanden, ikke så mye på kontekst. Dette gjenstandsfokuset gjelder fortsatt i mange museer, selv i musikkinstrument-museer der man har skjønt at man faktisk kan spille av lyd, etter at det ble mulig å gjøre opptak.

Hva skyldes det tror du?

– Et svar på det spørsmålet kan være at folk har vent seg til at når de kommer på museum skal de gå rundt fra gjenstand til gjenstand. En av suksesskriteriene til audio-guiden er at den er tilpasset denne tradisjonen. For å få publikum til å benytte seg av lyttestasjoner i utstillinger tror jeg det er lurt å være veldig bevisst på lengde og på konteksten lyden presenteres i.

I 2013 samarbeidet Karin Bijsterveld med Amsterdam museum om en interaktiv lydinstallasjon med tittelen The Sound of Amsterdam. Arbeidet sprang ut av forskningsprosjektet Soundscapes of the Urban Past: Staged Sound as Mediated Cultural Heritage som blant annet handlet om ulike strategier for iscenesettelser av lyd i museer. I installasjonen kunne publikum utforske historiske endringer i lyden på Amsterdams hovedtorg, Dam, med fokus på årene 1895, 1935 og 2012. Lytteeksemplene besto av rekonstruerte historiske lyder, lydfortellinger, arkivlyd og nye lydopptak fra Dam-torget.

Hvorfor Dam-torget og hvorfor disse årstallene?

– Dette torget har en veldokumentert historie, der arkitekturen nesten ikke har endret seg siden sent på 1800-tallet. Selve installasjonen var plassert foran et maleri med tittelen «View on the Dam», malt av kunstneren George Hendrik Breitner i 1895. Årene rundt 1895 var preget av hurtig industrialisering, befolkningsvekst og urbanisering. Vi brukte maleriet, som viste ulike gjenstander i bruk, som utgangspunkt for å velge hvilke historiske gjenstander vi skulle rekonstruere lyden fra. Som sammenligning rekonstruerte vi også lyder fra torget fra 1935, blant annet med utgangspunkt i skriftlige kilder om lyden rundt Dam på den tiden. Denne perioden var preget av motorisering og offentlige debatter om gatestøy, blant annet som følge av at folk spilte musikk fra radio og grammofonplater med åpne vinduer ut mot gata. Som videre sammenligning og referanse til hvordan Dam-torget høres ut i dag, gjorde vi også et opptak av torget anno 2012.

Hvordan gikk dere frem i arbeidet med rekonstruksjonen av de historiske lydene?

– Rekonstruksjonene ble laget med å gjøre lydopptak av historiske gjenstander som ble mikset sammen med opptak av romklangen på Dam-torget, for å gi en mest mulig autentisk Dam-akustikk. For å unngå bakgrunnsstøy ble opptaket av torgets romklang gjort midt på natta – med å stikke hull i en ballong og ta opp etterklangen av smellet. Den overordnede tilnærmingen var inspirert av tidligmusikkbevegelsen og hvordan de benytter seg av historiske instrumenter, spilleteknikker og lokaler for å fremføre tidligmusikken på en mest mulig autentisk måte i riktige akustiske omgivelser. På den tekniske siden samarbeidet vi med et amerikansk selskap (Harris, Miller, Miller and Hanson) som jobber med virtuell akustikk – nærmere bestemt med å simulere fremtidens lydlandskap for å forebygge fremtidige støyproblemer. Til The Sound of Amsterdam derimot, ønsket vi at HMMH skulle bruke sin teknologi og kunnskaper om virtuell akustikk til å simulere fortidens lydlandskap.

Møtte dere på noen utfordringer underveis?

– Ikke alle gjenstander var like lett å få til opptak av. Blant annet viser Breitner-maleriet en hestetrikk, som gikk på skinner. Vi måtte reise til Döbeln, i tidligere Øst-Tyskland, for å finne en slik trikk som fortsatt var i drift og som vi kunne gjøre opptak av!

 Hvordan ble disse lydene presentert i installasjonen?

 – De rekonstruerte lydene, eller soundscape-lydene som vi kalte dem, ble presentert som et slags byggesett i et interaktivt grensesnitt, der publikum kunne bygge opp lydbildet selv med stadig å legge til flere lyder. På den måten kunne de velge å høre en lyd isolert eller i kombinasjon med andre lyder. I tillegg var det viktig for oss å kontekstualisere soundscape-lydene med informasjon om hva de ulike lydene betydde for mennesker i samtiden. Vi løste dette med å spille inn lydfortellinger eller «ørevitneskildringer» fra den aktuelle tiden. Disse ble lest opp av profesjonelle skuespillere. Til lydfortellingene la vi også på annen arkivlyd, som et slags radioteater.

The Sound of Amsterdam var et stort prosjekt med mange involverte. I tillegg til folkene i HMMH, medvirket fire forskere, én koordinator, en tekniker med ansvar for lydopptak, en tekniker-assistent, en kontrakt-ansvarlig, informasjonsfolk, en museumspedagog, tre skuespillere som leste inn lydfortellingene, en journalist og studenter som observerte hvordan utstillingen ble brukt. Bijsterveld understreker at det vil være mulig å gjøre lignende prosjekt i mindre skala enn dette.

Hvordan var responsen fra publikum?

– Soundscape-lydene ble populære, siden man kunne leke med lydene. De ukjente lydene var mest populære, som lyden av hestetrikken –  ingen hadde hørt denne lyden før. Lyden av en Ford fra 1928 var derimot ikke like interessant for publikum, fordi de mente at de kjente denne lyden fra før, selv om lyden er ganske annerledes enn dagens biler. Publikum oppfattet også lyder med lo-fi kvalitet som mer autentisk enn lyder med hi-fi kvalitet. Observasjonen minner om hvordan folk ser for seg historien i svart-hvitt-bilder.

Hva vil du trekke frem som de viktigste erfaringene og refleksjonene som sprang ut av prosjektet?

– En av feilene vi gjorde var å presentere soundscape-lydene og de kontekstuelle lydfortellingene i ulike grensesnitt. Et vellykket eksempel på formidling av historisk lyd der lyttekontekst og lyd presenteres i samme grensesnitt er websiden til historikeren Emily Thompson med tittelen The Roaring Twenties. En annen interessant refleksjon vi gjorde oss var at noen av de skriftlige kildene vi brukte som grunnlag for lydfortellingene inneholdt et så lydmalende språk i seg selv, at de var like effektive som de rekonstruerte lydene når det gjaldt å trigge lytterens forestillingsevne og sanseopplevelse. Vi kunne derfor ha brukt mer tekst med denne mimetiske kvaliteten uten å nødvendigvis spille det inn som lydfortellinger.

Ga publikum positive tilbakemeldinger på at dere hadde bruk historiske rekonstruksjoner til fordel for effektlyder?

– Nei, men det var fordi vi ikke var flinke nok til å informere om det. Vi informerte om dette i aviser og radiointervjuer, men det kom ikke godt nok frem i utstillingen. Det var dumt, fordi det viste seg at folk ofte var mer interessert i hvordan vi hadde laget lydene, enn installasjonen i seg selv. I et fremtidig prosjekt vil jeg formidle den delen av prosessen bedre.

Lydene fra Amsterdam-prosjektet er nå tilgjengelig som mp3-filer på websiden til Sound of The Netherlands. De har blitt brukt i ulike sammenhenger i ettertid, blant annet til radio- og TV-produksjoner, til historiske lydvandringer i Amsterdam og til andre museumsutstillinger. Bijsterveld er også blitt kontaktet av flere som etterspør de originale opptakene i høyoppløselig kvalitet, og har bistått dem så godt hun kan. Det er hun som sitter på de originale filene og metadataen, men hun vurderer å donere dem til The Netherland Institute of Sound and Image.

Du har også vært involvert i en utstilling med tittelen Sonic Skills Exhibition. Hva handlet den om?

– Sonic Skills Exhibition var en del av et større forskningsprosjekt, med tittelen Sonic Skills, som handler om bruk av lyd og lytting i vitenskapen fra 1920-tallet frem til i dag. Konkrete eksempler på det er hvordan biologer har studert opptak av fuglesang, hvordan leger lytter til pasientens kropp med stetoskop eller hvordan lyd kan brukes til å presentere data, såkalt sonification. Vi brukte mange lytteeksempler i utstillingen, i tillegg til at publikum fikk prøve historisk avspillingsutstyr som vi hadde kjøpt på e-bay. Det ble også laget en nettversjon av utstillingen som fortsatt er tilgjengelig. Selve utstillingen var en del av festivalen Sonic Science Festival, på Maastricht University i januar 2015. I løpet av festivalen ble det også arrangert en rekke foredrag, workshops og konserter knyttet til Sonic Skill-tematikken.

Som for eksempel?

– For eksempel hadde vi et arrangement der kunstneren og forskeren Dr. Aleks Kolkowski gjorde liveopptak av fuglesang med en fonograf, der folk fikk høre opptaket etterpå. Vi brukte mye tid på å komme i kontakt med en organisasjon som jobber med å trene kanarifugler til sangkonkurranser, og fikk låne noen fugler av dem til eventen! Et annet artig eksempel var en konsert med et jazzband som fremførte en komposisjon som var basert på sonification av talldata fra et Nasa-oppdrag, nærmere bestemt en satellitt-utsending der Nasa gradvis mistet kontakten med satellittene. Stykket gjorde stor suksess og har blitt spilt over hele Nederland. Opprinnelig var dette en komposisjon for fem jazzmusikere, men den har nå blitt utvidet til en komposisjon for et helt symfoniorkester.

 – I just love that kind of things, avslutter Karin Bijsterveld.