Alf Cranner: 1936 - 2020

  • Pressefoto: Helge Jørgensen
    Pressefoto: Helge Jørgensen

Din tanke er fri,

Hvem tror du den finner.

Den flykter forbi,

Slik skyggen forsvinner.

Den kan ikke brennes,

Av fiender kjennes.

Og slik vil det alltid bli:

Din tanke er fri!

Slik lyder første vers av «Din tanke er fri», en sang som nærmest føles som om den har vært hos oss i til alle tider. Men i norsk språkdrakt kom denne sveitsisk-tyske sangen først i 1985, ført i pennen av visesangeren Alf Cranner. Da var det alt gått mer enn 20 år siden Alf Cranner ga ut sine første plater, og nesten et kvart århundre siden han ble med i Visens Venner. Da var han bare 25 år, og omgitt av eldre tonekunstnere og ordsmeder som Jens Gunderssen, Thorbjørn Egner, Jakob Sande, Erik Bye, Hartvig Kiran, Alf Prøysen og Geirr Tveitt.

Selv skulle Alf Cranner snart synge den mest berømte av alle viser om den lyse, norske sommernatten. Egentlig utdannet han seg til maler og tegner ved Kunst- og håndverksskolen i Oslo. Men et møte med den svenske visekunstneren Olle Adolphson skulle forandre alt sammen.

– Det var første gang jeg opplevde viser som virkelig kunst. Olle Adolphson introduserte en fransk kabaretstil som kom til oss via Sverige. Da visste jeg at det var visesanger jeg ville bli, fortalte Cranner mange år senere til Aftenposten.

En annen av nestorene i Visens Venner, Alf Prøysen, skulle bli hans første og viktigste læremester. De to skrev også en rekke brev til hverandre, som Cranner først i 2016 samlet i den kritikerroste boken Fra Alf til Alf. Han satte også selv melodier tekster av Prøysen, slik som den i dag klassiske «Den som var en løvetann».

  • Alf Cranner på Rockheim scene i oktober 2017, i forbindelse med utstillingen Ei vise er så mangt. Foto: Elise Maalø.
    1/1
    Alf Cranner på Rockheim scene i oktober 2017, i forbindelse med utstillingen Ei vise er så mangt. Foto: Elise Maalø.

I 1963 fikk Alf Cranner kontrakt med Philips, og spilte inn albumet Fiine Antiquiteterfør jul dette året. Innspillingsleder og produsent var Rolv Wesenlund, som like godt bare satte opp en båndopptaker og en bordmikrofon på kontoret. Oppfølgerplaten fikk tittelen Både le og gråte, der Cranner fremførte melodier av Geirr Tveitt til dikt av Jakob Sande. Platene ble godt mottatt, i takt med den gryende interessen for både svensk og amerikansk visesang. Senere ble det kreative samarbeid med flere diktere, slik som Harald Sverdrup og Helge Hagerup.  

Det store gjennombruddet kom med tredjeplaten Rosemalt sound fra 1967, der sangen og gitarspillet til Cranner ble understøttet av idérike og nærmest dristige arrangementer av komponisten Alfred Janson. Følelsen av nyskapning ble understreket ved at noen av Norges fremste jazzmusikere spilte på platen. Albumet solgte godt, og mottok en rekke hyllester – også fra den yngre generasjonen med visekunstnere som var i ferd med å etablere seg på motkultur-scener som Dolphin’s og Club 7.   

Alf Cranner var rundt ti år eldre enn de fleste av de den gang fremadstormende, nye visesangerne. Men hans betydning for fornyelsen av den norske visesangen har senere blitt påpekt en rekke ganger. Blant annet av Ole Paus, som selv fikk platekontrakt gjennom Cranners anbefaling.  

 – Alf Cranner betydde alt for meg og min generasjon visesangere, som Lillebjørn Nilsen, Finn Kalvik og Øystein Sunde. Han var en mentor og inspirator, alltid raus og støttende.

På 1970-tallet fortsatte suksessen, blant annet i form av flere populære samarbeid med Odd Børretzen. Men også på LP-plater som Almuens opera (1970), Trykt i år(1974) og Vindkast (1977). Den siste inneholder flere av Cranners mest kjente sanger, der han selv står for både tekst og melodi, inkludert «Hambo i fellesferien» og «Skjærgårdsvise 1977».

Han kom med Alf Cranners Visebok i 1978. Det ble dessuten Spellemannpriser i både 1974 og 1977, som et varsel om de mange prisene og utmerkelsene som skulle følge. Han ble i tillegg anerkjent utenfor landets grenser, som da han mottok Evert Taubes Minnefonds pris i 1998. Da het det at «det är motiverad att anse honom som sin tids fader för den norska viskonsten».

Og i 1985 kom altså «Din tanke er fri», en sang som inngår i den borgerlige konfirmasjonsundervisningen, og som må regnes som en av hjørnestenene innen den sekulære, humanistiske sangskatten. Selv var Cranner ingen utpreget politisk artist, selv om han uttrykte både ståsted og engasjement gjennom en uvanlig omfangsrik karriere. For platene, konsertene og opptredenene i radio og TV fortsatte gjennom et langt og ganske sikkert rikt liv, mot slutten også supplert av flere godt mottatte bokutgivelser.

– Det er litt slitestyrke i meg óg! Rett før jeg nærmet meg 80, begynte jeg å tenke på noe som filosofen og fjellklatreren Arne Næss sa da han fylte 90: – Jeg merker jo at jeg er ikke 80 lenger. Så jeg tenker at det er nå det gjelder - mellom 80 og 90 må jeg holde det gående - i F-dur! sa Cranner fra scenen i 2016.

  • Øystein Sunde (fv), Sid Jansson, Alf Cranner og Lars Klevstrand på Rockheim scene i 2017, i forbindelse med utstillingen Ei vise er så mangt. Foto: Elise Maalø.
    1/1
    Øystein Sunde (fv), Sid Jansson, Alf Cranner og Lars Klevstrand på Rockheim scene i 2017, i forbindelse med utstillingen Ei vise er så mangt. Foto: Elise Maalø.

Det så lenge ut til at I går, i dag, i morgen skulle bli den siste studioplaten hans, utgitt i forbindelse med 70-årsjubileet i 2006. Men i 2017 overtalte Christer Falck den gamle mesteren til å gå på scenen igjen, nesten 81 år gammel. Han sang Leonard Cohens «Suzanne» foran et fullsatt Oslo Spektrum. To år senere gjorde han comeback med albumet Presang, der han synger med Knut Reiersrud Band. Senere fulgte en rekke konserter rundt om i landet, nok en gang til allmenn jubel og beundring.

– Alf var et eventyr. Jeg er heldig som fikk dele så mye med han de to siste årene, fortalte Reiersrud, da dødsfallet ble kjent tirsdag denne uken. – Alf hadde et oppkomme av minner. Han var den siste som kunne fortelle historiene fra 50- og 60-tallets musikkliv. Han var veldig sprek.

Nå minnes Norge sangeren, dikteren og forfatteren på sosiale medier, i minneord og over kafébordene. – Du hadde vært med så lenge, var venn med «alle» fra Alf Prøysen til Cornelis Vreeswijk, men alltid åpen for nye vennskap og nye historier, skriver Kari Bremnes, mens NRK-journalist Bård Ose kaller ham «den første visekongen - og på mange måter den største.»

– Den luneste, blideste og mest sommerlige røsten i norsk visekunst er stilnet, melder den mangeårige musikkskribenten Yan Friis. Og visst var Alf Cranner både lun og humoristisk, men han kunne også oppvise mye finstemt og poetisk alvor. Han skrev kort sagt universelt om det hverdagslige, og hverdagslig om det universelle.

To ganger ble han nominert til Rockheim Hall Of Fame, uten å nå helt opp. Men han var en sentral del av utstillingen Ei vise er så mangt, som ble vist på Rockheim i både 2017 og 2018. Nå tar vi et hjertelig farvel, med siste vers av Harald Sverdrups «Sjømannsvise», som Cranner selv satte melodi til alt i 1966 – og som Vreeswijk gjorde på svensk fire år senere:  

Månen står i ruten,

døden bak din rygg

Havet er vår lodd.

Tøm ditt brygg -

skål for denne skuten.