Månens elev - minneord om Anne Grete Preus

Anne Grete Preus døde søndag, 62 år gammel. Nå hylles hun av hele det norske folk.

  • Anne Grete Preus fra innlemmelsen i Rockheim Hall of Fame i 2013. Foto: Rockheim.
    1/1
    Anne Grete Preus fra innlemmelsen i Rockheim Hall of Fame i 2013. Foto: Rockheim.

Anne Grete Preus var født i Haugesund, og flyttet med tiden til Lillestrøm, der hun i tråd med tidsånden ble med i et politisk radikalt miljø. Hun drev dessuten med idrett, og forsøkte seg også som artist. Bare 16 år gammel kom hun med på platen Stjerne 73, som ble gitt ut av Norsk EMI. Der sang hun sin egen låt – den i dag på alle måter rørende ” Too Proud”, som handler om den unge artistens kjærlighet til musikken.

Det var en kjærlighet som skulle vare livet ut – og gjøre henne til en av landets aller mest sentrale utøvere av pop og rock. Hun flyttet til Oslo for å studere psykologi, men ble snart med i bandet Veslefrikk, der vi også finner bl.a. Per Vestaby og Hege Rimestad. Veslefrikk var inspirert av den nye bølgen som var i ferd med å skylle over landet, men var ikke noe rent pønkerock. Likevel ble sanger som ”Vi mener i dag” og ”De kaller oss pøbler” gode tidsbilder – solidaritetssanger til datidens rastløse storbyungdom.

Anne Grete Preus skilte seg markant ut allerede den gangen, og la med sin uredde fremtoning mye av grunnlaget for den store inspirasjonskilden hun skulle bli for senere, kvinnelige artister. Veslefrikk klarte å gi ut fire album – ingen liten bragd for et norsk rockeband på denne tiden. De klarte også å komme seg utenfor Norges grenser.

– Jeg har et mentalt bilde av henne fra Roskilde, der hun står på scenen og roper til publikum: «Stand up you fucking hippies, this is not a conference!» Hun var tøff på den måten, har Veslefrikk-bassist Per Vestaby fortalt. Han ble også med henne videre til det som skulle bli det neste, store prosjektet. Can Can skulle bli et av flaggskipene til den norske rocken på midten av 80-tallet, med album som En lek i forhold og European Rainbow. Den siste er for øvrig en av de få gangene hun sang på engelsk.

Mange har hyllet hennes egenskaper som tekstforfatter. En av dem er statsminister Erna Solberg, som søndag kveld siterte fra ”Når himmelen faller ned”: Det snør himmelsk korrekturlakk / Over feilstavet sommer / Og hør bylarmen forsvinner / Under dalende flommer.”Noen ganger er en millimeter nok – og Anne Grete Preus var en av de sjeldne artistene som kunne uttrykk seg med millimeterpresisjon. Mange ble grepet av historiene hun fortalte.

Kanskje var de inngående studiene av dikteren Jens Bjørneboe med på å forløse henne som poet. Hun opptrådte i hans skuespill Til lykke med dagen på Centralteatret i 1986, samtidig som Can Can alt begynte å gå mot slutten. På soloalbumet Fullmåne (1988) satte hun melodier til tolv av hans tekster. Hun lagde musikk til norske filmer som Snart 17 og Hotel St. Pauli, og formidlet selv norsk populærmusikk på fjernsynsskjermen.

På oppfølgeren Høy sol! Lav himmelfra 1989 skrev Anne Grete Preus både tekst og musikk, samtidig som hun arrangerte låtene. Albumet starter sterkt, med trekløveret ”Jeg er en by!”, ”Fryd” og ”Ro meg over”. Det er en låtrekke man kan bygge en helt ny karriere på – og det var nettopp det hun gjorde. Suksessen fortsatte med Og høsten kommer tidsnok, som ga henne den prestisjetunge Gammleng-prisen i åpen klasse i 1992. To år senere brøt hun lydmuren for alvor med fjerdealbumet Millimeter, som ble belønnet med 75 000 solgte eksemplarer – og ikke mindre enn tre Spellemannpriser. Senere ble det både Tekstforfatterfondets ærespris, Norsk Artistforbunds Ærespris, Prøysenprisen, Edvard-prisen, Skjæraasenprisen – og ikke minst Anders Jahres kulturpris i 2018.

Anne Grete Preus fikk også Hedersprisen under Spellemannprisen 2013, samme år som hennes ti soloalbum til da ble samlet i en omfattende boks fra Warner Music. Boksen inkluderte den ferske platen Et sted å feste blikket, som så langt har blitt stående som hennes siste utgivelse. Dette året ble hun dessuten valgt inn i Rockheim Hall Of Fame, sammen med Nora Brockstedt og Lillebjørn Nilsen.

Hanne Krogh var leder for seremonien dette året, og minnes i VG sangeren på denne måten: – Rockens dronning! Røff, direkte og kompromissløs. Samtidig hadde hun en poetisk og sårbar sjel. Jeg glemmer aldri hvor engstelig hun var da hun skulle innlemmes i Rockheim Hall of Fame i 2013. Det å skulle bli hyllet offentlig var langt utenfor hennes komfortsone. Hun ville heller snakke gjennom gitaren sin og tekstene sine.

Fra Hall of Fame-seremonien i 2013. (Minneordet fortsetter under videoen)

  • 1/1

Det siste døgnet har svært mange hyllet Anne Grete Preus på sosiale medier. En av dem er den tidligere Warner Music-direktøren Fred Engh, som skrev: – Hvil i fred, kjære Anne Grete. Du var en av de største på så mange måter, raus og inkluderende, og ikke minst som komponist og tekstforfatter. Du forlot oss alt for tidlig, din musikk vil leve for alltid. Også svært mange kvinnelige musikerkolleger har uttrykt sin takknemlighet for måten Anne Grete Preus banet vei på, både som hardtslående rocker og som mer moden tekstforfatter og komponist.

Det er mye som burde nevnes. Anne Grete Preus lagde også i senere tid flott musikk for film og teater, hun samarbeidet med Vertavo-kvartetten, og ble for bare to år siden professor II ved Universitetet i Agder, der hun underviste i rytmisk musikk. Hun hadde mye ugjort og ulevd, og hadde for lengst skaffet seg en helt spesiell plass i mange musikkelskeres hjerter.

– Kunsten må alltid ha i seg kritikk og frihetslengsel. Bare det å la være å gå med strømmen, men stikke ut sin egen vei, er et opprør, sa Anne Grete Preus i et stort intervju med Knut Olav Åmås i Aftenposten.  – Jeg er svoren tilhenger av mangfold.

Det mangfoldet finner vi også i hennes musikk og tekster. Rockheim takker for de mange fine minnene – og for alle sporene som vil leve videre, samme hvor mange ganger den himmelske korrekturlakk faller.