Jahn Teigen: 1949 - 2020

– Jeg skal bare underholde, jeg. Jeg vil glede, og så tør jeg gjøre det som jeg drømmer om.

Det sa Jahn Teigen til NRKs Hilde Hummelvoll, da hun portretterte ham i forbindelse med hans 60-årsdag i 2009. Kanskje ligger mye av nøkkelen til Jahn Teigens unike posisjon hos det norske folk i nettopp denne vesle oppsummeringen.

Jahn Teigen var kongen av pop-Norge, og fikk en avskjed som var en konge verdig. Da nyheten om dødsfallet kom tirsdag denne uken, ryddet alle de store nettavisene forsidene sine. Budskapet om sangerens bortgang spredte seg som løpeild på sosiale medier. En etter en sto folk frem med sin sorg, sin ettertanke og sine gode minner.

Det var uten unntak de fine og positive minnene som dominerte. Jahn Teigen var lydsporet til barndom og ungdomstid for svært mange nordmenn. Mange fikk møte ham personlig, og minnes en generøs, morsom og vennlig mann. En ekte popstjerne som likevel tok seg tid til fansen.

Fremtredende politikere, artistkolleger og kulturpersonligheter tok seg alle tid til å skrive minneord og hyllester.

– Nasjonalskatten vår har gått bort. Hele Norge hadde et kjært og nært forhold til Jahn Teigen, og musikken hans har satt spor i oss alle, skrev kulturminister Abid Q. Raja på Twitter. Og avsluttet sånn: – Takk for ditt fantastiske bidrag til norsk kulturliv; du vil savnes.

Statsminister Erna Solberg formulerte det slik: – For å si det med hans ord: Vi har våre minner, de vil aldri dø.

Fremfor alt dukket de sterke følelsene frem blant folk flest, der svært mange bare ønsket å si takk. En siste takk for musikken, for konsertopplevelser og møter, for autografer og hilsener sendt i posten. For uforglemmelige øyeblikk på fjernsynsskjermen, for iørefallende landeplager i ønskeprogrammer på radio. Jahn Teigen var en av våre siste samlende skikkelser, en artist og entertainer som nesten hele Norge visste hvem var.

Han slo gjennom i en annen tid. Da det fremdeles var kringkastingsmonopol, med én radiokanal og én fjernsynskanal. Bare noen få år etter at alle nordmenn endelig ble dus med hverandre. Jahn Teigen ble på mange måter symbolet på et mer fargerikt, mindre konformt og mer inkluderende Norge, med større plass for individet. Og med rom for en etterlengtet dose absurd og uærbødig humor, noe særlig Prima Vera brøytet vei for.

Han kalte seg selv «ansiktssjonglør», og var et naturlig blikkfang på scenen, med sine sprell og sine splitthopp. Men fremfor alt med den imponerende og omfangsrike stemmen, som med tiden skulle føre ham til operettescenen i Wien og teaterscenen i London. Han var ellers den fødte entertainer. Alt som 7-åring, da han fikk sin første gitar, opptrådte han for jevnaldrende i et telt i hagen hjemme i Tønsberg. Det var på mange måter starten på Teigens Tivoli, der han selv var direktør, gjøgler og klovn. Det siste så han hele livet på som en hedersbetegnelse.

Snart ble Jahn Teigen grepet av beat-musikken. Han sang og spilte bass i den lokale gruppen The Enemies, som ga ut flere singler og en LP-plate. Som 18-åring ble han vokalist i det britiske bandet Red Squares, med base i Danmark. Senere ble han vokalist i det israelske Lions of Judea, noe som ga nye og verdifulle erfaringer. På starten av 70-tallet vendte en bråmoden showmann og sanger tilbake til Norge, først som sanger i Arman Sumpe D.E., og deretter i Popul Vuh / Popol Ace.

Platene til Popol Vuh står fremdeles som noen av de beste eksemplene på den progressive rocken i Norge. De var nær ved å oppleve et internasjonalt gjennombrudd, og vakte blant annet interessen til Frank Zappa. Fra denne tiden stammer også en av de mest seiglivede rockemytene her hjemme – det hardnakkede ryktet om at Jahn Teigen var aktuell som Peter Gabriels etterfølger i Genesis.

Slik ble det ikke. I stedet ble han superstjerne i Norge, nesten 30 år gammel. Det skjedde nærmest over natten, med det internasjonalt berømte null poeng-resultatet fra den internasjonale MGP-finalen i 1978. Han ble symbolet på at det var mulig å vende nederlag til seier, og heve seg over alt av jantelov. Om det finnes en Jahn T.-lov også, lyder den kanskje slik: – Vær optimist. Alt vil gå bra til sist.

Som soloartist begynte han å synge norske tekster, nesten alltid ført i pennen av vennen Herodes Falsk. De tok utgangspunkt i hjemlig hverdag, samtidig som de etter hvert ble større enn den. Både gjennom Teigens stadig mer populære soloplater, og som ofte provoserende humorister i Prima Vera med Tom Mathisen. Plater som En dags pause (1979), Mentalkrem (1980)  og Klar dag/Instamatik (1982) inneholder sanger som «Min første kjærlighet», «En dags pause», «Sala Palmer», «Ja», «Adieu» og «Bli bra igjen» – alle sammen blant Teigens signaturlåter.

«Adieu» var en duett med Anita Skorgan, som senere skulle bli Teigens ektefelle og mor til datteren Sara. Paret skulle i noen år få superkjendis-status i Norge, og var gjengangere på forsidene av ukeblader og aviser. Samarbeidsalbumet Cheek To Cheek fra 1983 solgte på kort tid mer enn 100 000 eksemplarer, hvorpå duoen satset på en modernisert utgave av La Boheme.  Da de etter hvert gikk hver til sitt, vendte Teigen tilbake med soloalbumet Klovn uten scene – en utgivelse som gikk rett til topps på VG-lista. Han fortsatte dessuten å markere seg som en svært populær deltager i de norske MGP-finalene, der det til sammen ble 14 opptredener mellom 1975 og 2005. Ellers ble det både show, musikaler, TV-programmer og filmer.