Minneord Janne Løseth

– Ikke lev i fortiden eller fremtiden, men i nuet og vær lykkelig.

Det skal ha vært livsmottoet til Janne Løseth. Han ble født i Trondheim, 8. juli 1947, og flyttet som seksåring til Ålesund. Han hørte ”Apache" av The Shadows på radio, og bestemte seg nærmest der og da for å bli musiker. Han begynte å klimpre på en gitar han fikk av en tante i Frelsesarmeen, og fikk som ung tenåring tilnavnet "Ålesunds Cliff Richard".

Den første av svært mange plateinnspillinger var med det lokale bandet The Climbers. Flukten fra landsbygda / How Can I Know kom i 1964, og var en av de fineste norske Shadows-singlene. A-siden varte ett minutt og 53 sekunder – og var et lite instrumentelt manifest om oppbrudds- og opprørstrang. Verden var i endring, og unggutten ville være med. Først gikk turen til Trondheim, der han var innom både The Saunters og The Vikings.

– Det var mer enn blind tro fra min side. Musikerdrømmen var minst like viktig som mat, har han senere sagt.

Sommeren 1965 gikk den langhårede gutten nesten hele veien til Oslo, gjennom hele Gudbrandsdalen, og ble banket opp underveis. Han brukte til slutt fem-seks uker på turen, hele tiden med gitaren på ryggen. Vel fremme i Oslo fikk han sove bak pianoet i teatersalen på Club 7, og levde av mat snille folk tilbød ham. Han overnattet også på taket av en bygning, og måtte binde seg fast for ikke å falle ned.

Snart sto han på scenene rundt om i hovedstaden, sammen med folk som Terje Rypdal. Janne Løseth kunne spille. Han var innom grupper som 2nd Evolution Corps, og fikk deretter jobb i The Pussycats. Karrieren deres var nok litt på hell, men de var fremdeles et av Norges største band. I 1968 kom han med i The Beatnicks, som også var en av de helt store gruppene.  Det førte blant annet til turnéer i Danmark, Vest-Tyskland og Israel.

Etter et mellomspill gikk det videre til The New Beatnicks. Han var nå blitt 20 år, og dro med det nye bandet til København. Deretter ble det Vest-Tyskland, der de i Frankfurt am Main ble enige om et nytt navneskifte. Titanic ble et faktum, og besto av nordmennene Kjell ”Kjaperud” Asperud (congas, sang), Truls Lorck (trommer)  og Kenny Aas (keyboards), samt Løseth på gitar. I tillegg fikk de med seg den engelske vokalisten Roy Robinson.

Året var 1969. Den vestlige popmusikken sto på randen til hardrock og progressive toner. Titanic satset knallhardt på kontinentet, som knapt noe norsk band hadde gjort før dem. Den u-norske holdningen, spillegleden og talentet skapte resultater. I 1970 befant de seg i Paris, der de fikk kontrakt med det internasjonale selskapet CBS. Samme år spilte de inn singelen Sing Fool Sing / Sultana.

Den fikk etter hvert en del oppmerksomhet. Blant annet av den viktige DJ’en Emperor Rosko, som begynte å spille B-siden på sine arrangementer. ”Sultana” ble stadig mer populær, og klatret til slutt helt inn på Topp 5 på de britiske hitlistene. Det var første gang noe norsk band hadde oppnådd noe slikt. Suksessen ble ikke gjentatt før med a-ha, mer enn tretten år senere.

”Sultana” kom i egne utgaver i Hellas, BeNeLux, Tyrkia, Irland, Vest-Tyskland, Israel, Frankrike, Peru, Sør-Afrika, Jamaica, Venezuela, Costa Rica, Portugal, Sverige, Italia, New Zealand, Australia, Spania, Canada, Libanon, USA,  Japan og Iran. Den toppet listene i Frankrike, og vant det internasjonale radioprogrammet Europatoppen.

Sammen med LP-platene Titanic (1970) og Sea Wolf (1971) la dette grunnlaget for en suksessrik karriere som strakte seg gjennom det meste av 70-tallet, selv med noen personell-forandringer. Det ble flere internasjonale hits for Janne og de andre, både i Europa og Sør-Amerika. Det ble fire album på CBS fra 1970 til 1975, og deretter ytterligere et album for Barclay i 1978.

Hjemme i Norge, der vi ellers er raske til å sole oss i all utenlandsk oppmerksomhet, ble dette av en eller annen grunn ikke helt lagt merke til. En av grunnene var nok at Titanic aldri opptrådte her hjemme. Det nærmeste var vel en opptreden på Ragnarock-festivalen i 1974, der konserten ble avlyst på grunn av det Titanic mente var manglende profesjonalitet hos arrangørene.

Denne manglende anerkjennelsen er synd – og noe det burde vært skrevet tykke bind om. En bok kom i hvert fall for noen år siden, kalt Titanic. Historien – fortalt av dem selv, ført i pennen av Tom Kristensen. Ved inngangen til 1980-tallet var eventyret om Titanic over, men Løseth fortsatte som musiker.

Han ga ut tre solosingler på internasjonale Barclay fra 1976 til 1978, og ble senere med som musiker i franske Paris France Transit, oppfølgerbandet til den suksessfulle gruppen Space. Han spilte i den forbindelse i Sovjetunionen, visstnok med opp til 50 000 tilskuere per konsert. Han spilte også inn flere plater med den franske sangeren David Christie på 70-tallet.

– Det å ikke ha fått skikkelig anerkjennelse i mitt hjemland Norge, merket meg for livet, uttalte Løseth i et intervju med lokalpressen i Ålesund, da han fylte 70 år. Men han var også rask til å trekke frem fine opplevelser, i et musikerliv som var fylt av mange sterke minner. Da bodde han i Sør-Frankrike, ikke langt fra Spania. Han var fremdeles gift med sin Monica, og hadde en datter, samt to barnebarn.

– Jeg spiller en del med noen engelske musikere som bor her og nyter varmen, akkurat som meg. Jeg er ofte på stranden når jeg ikke jobber litt, eller steller i hagen. Han gjorde også noen konserter med en semi-offisiell utgave av Titanic, der han hadde funnet sammen Roy Robinson igjen. Den engelske sangeren gikk ut av tiden i 2015.

Nå er flukten fra landsbygda kommet til veis ende. Gutten som i sin tid spilte konsert på taket hjemme hos foreldrene, og som underveis lærte seg å skrive låter og produsere, samt spille munnspill, banjo og bass, skal ikke spille flere toner for oss.

Men sammen med de andre medlemmene i Titanic etterlater han seg en fantastisk historie – som til dags dato verken er fullt ut utforsket, eller fullt anerkjent.