- 1/1
Terje Nilsen ble født i Svolvær 26. november 1951, og flyttet som barn med familien til Bodø. Og det var i Bodø man kunne treffe ham det meste av livet, ofte ved det faste bordet på utestedet Paviljongen. Han omtalte seg selv som en ”heimføing”, men oppnådde likevel mye mer enn så mange andre.
Alt i 1974 skrev Terje Nilsen Mjelle, som er en av de store låtene om og fra Nord-Norge. Den kom i sin første utgave allerede på solodebuten Æ i 1977. Senere spilte han den inn flere ganger, blant annet med Bodø Sinfonietta i 2010. Men den musikalske karrieren startet tidlig i tenårene, med en lokal gruppe som het The Parrots. Senere ble det flere band, som også talte samarbeid med folk som Asa Krogtoft og Halvdan Sivertsen. Sammen med den sistnevnte var han også DJ i hjembyen, på Polar Disco Club.
Det ble også tid til kortere opphold i hovedstaden, der Terje Nilsen blant annet spilte bass med bandet til Freddy Lindquist. Men snart trakk han hjemover igjen, der han spilte inn sin første single for Experience Records i Mosjøen i 1973. Det var det første plateselskapet i Nord-Norge, og sto også bak hans neste utgivelse, som var med det progressive bandet Crossbreeze. Her medvirket dessuten Walter Albrigtsen og Finn Sletten. Trioens eneste album kom i 1975, og er i dag verdt store summer på det internasjonale samlemarkedet.
I begynnelsen gikk det ofte ganske lang tid mellom utgivelsene. Æ kom i 1977, Pop i 1982 – og tredjealbumet Kanskje først i 1990. Han turnerte ikke så mye, og gjorde sjelden noen innsats for å innynde seg hos platebransje og publikum. Alle platene kom ut på mindre selskap, men likevel begynte låter som Mjelle, Blå ballade og Sommernatt sakte, men sikkert å finne en plass i hjertene til folk.
Hjemme i Bodø ble det både blues, jazz, kor og viser, samtidig som han også medvirket på andres plater. Han var levende opptatt av musikken, og brød seg mindre om hvordan musikken kunne tjene ham. ”Jeg har vel strengt tatt aldri tenkt karriere”, fortalte han i den flotte dokumentarfilmen Alt e såre vel fra 2018. ”Jeg er ikke moralist eller prippen på noen måte, men hele den bransjen tiltaler meg ikke.”
Likevel kom anerkjennelsen til ham, i kraft av det han tross alt valgte å gjøre av konserter, gjesteopptredener og plater. Han samarbeidet mer eller mindre sporadisk med folk som Jack Berntsen, Henning Gravrok, Dag Kajander og Jan Gunnar Hoff, og nådde et helt nytt publikum gjennom låten Pøbla, som han spilte inn med hiphop-duoen Tungtvann i 2001. Året etter fikk han Bodø bys kulturpris, og vant dessuten Gammlengprisen i klassen for viser. I 2003 ble han utnevnt til profilen under Nordland musikkfestuke.
Han gikk nok på en og annen smell, og var åpen rundt det. Og musikken var der alltid. ”Når du er så heldig i livet at du får en godartet besettelse, så er du reddet”, sa han til regissør Geir Are Jensen, som fulgte ham mot det som skulle bli slutten av livet. Alt e såre vel kom på kino i fjor, samme år som Nilsen også gjorde en stor konsert med KORK på NRK TV. Begge deler fulgte i kjølvannet av den fine platen Nye låta fra 2016, som ble til i nært samarbeid med Steinar Krokstad. Alt året før hadde han mottatt Alf Prøysens ærespris.
Onsdag ble det flagget på halv stang utenfor Stormen konserthus i Bodø. For nå er mannen med den dype stemmen borte, men han etterlater seg en betydelig arv. Kari Bremnes minnes Bodøværingen slik: ”En musikant, en vill poet, en stemme fra djupet, en stor forteller. Han vil bli savnet. Han vil bli spilt. Han vil fremdeles få oss til å le, minnes, lengte, takke.”
Vess aille hadde funnet sæ et Mjelle,
ei stille strand som fylte dæm med fred
Der de kun’ sætt sæ ned i ly av fjellet
og tenk i gjennom tingan en gang te
Da hadde kanskje verden vært en ainna
og sinte rop blitt overdøvd av sang
Førr bølgan som bryt brått opp etter stranda,
de trekk sæ stilt telbake kvær en gang.