Network of Friends

Et eksempel på undergrunnens handlekraft var etableringen av egne nettverk, som den såkalte kassettbevegelsen på 1980-tallet, hvor kassettformatet og alternative distribusjonsformer ble viktig for band uten platekontrakt. Kreativ utnyttelse av teknologi og distribusjonsmåter var viktige elementer i denne nettverksjobbingen. Oppfinnsomheten var gjerne større en budsjettene, et eksempel er hvordan enkelte fant ut at de kunne gjenbruke frimerker for å spare penger når de sendte rundt brev, fanziner og kassetter.

Les utstillingskatalogen som gir deg bakgrunnen for bevegelsen som skapte et “Network of Friends” og som også  tar deg med på en forunderlig reise blant punkehus og demonstrasjoner i Europa på 80-tallet.

Om du foretrekker å laste ned katalogen i pdf-format, kan du gjøre det her.

Denne måten å jobbe på, med egen kontroll innenfor minimale budsjetter, ble også viktige ingredienser i etablering av internasjonale turneruter. Nettverkene besto av idealistiske aktører med en sterk drivkraft for det de holdt på med – ikke bare aktørene rundt, også bandene og publikum var en del av et større verdifelleskap. Men det handlet også om musikk, turnering og utferdstrang.

I utstillingen ser vi nærmere på den såkalte «Blitz-ruta» som mange norske band har turnert på siden slutten av åttitallet. Ruta besto hovedsakelig av mer eller mindre selvstyrte ungdomshus i Mellom-Europa. Disse husene ble brukt som spillesteder av undergrunnsband, i starten særlig av band innenfor hardcore-sjangeren. Det norske bandet Life… But how to live it? var et av bandene som turnerte ruta hyppigst på begynnelsen av nittitallet. Bandet opparbeidet seg et stort navn innenfor subkulturmiljøer i Europa, uten særlig stor oppmerksomhet fra hjemlig presse og bransje. I utstillingen vises blant annet et stort utvalg unike konsertplakater fra bandets spillejobber i Europa.

Samtidig som band som Life… But how to live it?, So Much Hate og Israelvis herjet rundt på Blitz-ruta skjedde det store endringer i bransje og musikkliv på nittitallet. Begrepet «alternativ musikk» ble stadig mer utvannet og handlet etter hvert like mye om musikalsk sound og fremtoning som det tidligere innholdet og måten å gjøre ting på. Samtidig som den etablerte musikkbransjen flørtet med alternativkulturen ble også uavhengige selskaper og aktører stadig mer profesjonalisert. Forandringer som dette fører ofte til posisjonering og diskusjoner om autentisitet. Og bandene som turnerte ruta representerte etter hvert ulike posisjoner. For enkelte ble det viktig å tviholde på idealismen og ideologien. Andre var sympatisører av gjør det selv-mentaliteten, som de ville identifiseres med, selv om de musikalske ambisjonene eller drømmen om rockelivet kanskje var større enn de ideologiske. For andre igjen har disse rutene blitt en kjekk måte å komme seg på turne på, uten noe bevisst ideologisk ståsted.

Turnerutene som ble etablert av ildsjeler pr telefon, brev, og deling av adresselister har blitt brukt av en rekke norske band på ulike sider av ideologiske og musikalske skillelinjer. Fortsatt reiser band på tur på disse oppgåtte stiene, kanskje uten å vite så mye om sine forgjengere. Det er på tide med en liten hyllest av dette pionerarbeidet!