På besøk i Endless Tinnitus studio

Utkastelsen kan sees i sammenheng med en generell trend i byutviklinga, der kommunale salg, husleieøkninger og gentrifiseringstendenser gjør at flere alternative kulturinstitusjoner sentralt i Oslo går en usikker tid i møte. Kulturproduksjonsfellesskapet Borgen, som har huset en rekke kunstnere og kulturarbeidere, i tillegg til øvingslokaler for band som Raga Rockers, Madrugada og Dumdum Boys, er allerede borte. Den videre skjebnen til andre viktige bastioner for byens alternativkultur, som Hauskvartalet og Grünerløkka Lufthavn er også svært usikker.

Nyheten om utkastelsen har vakt massive reaksjoner fra Oslos musikkmiljø. Responsen tyder på at det absolutt er behov for et nisjestudio som Endless Tinnitus i Oslo, også i fremtiden.

Rockheim, ved Vigdis Sjelmo, besøkte nylig Endless Tinnitus for å slå av en prat med Kenneth Storkås, som har vært tekniker og primus motor for studioet siden 2001.

Teksten under er basert på samtalen med Storkås, i tillegg til historisk research av Morten Haugdahl.

«Det er et godt sted å spille inn musikk, man slapper av, kan ta seg en røyk og en øl, og nærmest glemme at det er opptak».

Jeg møter Kenneth Storkås utenfor studioet, som er et lite hus på to etasjer i bakgården til en større bygård. Straks jeg er inne skjønner jeg mer av studioets legendariske status i Oslos undergrunnsmiljø. Det er rett og slett en egen verden her inne, som oser av sagnomsust musikkhistorie, blandet med innestengt røyklukt. Alle vinduene er tettet igjen med isolasjonshamp for å dempe lyden[1]. På veggene henger det flere akustikkplater ikledd t-skjorter fra band som har spilt inn her. Flere har tegnet og skrevet inn hilsener på vegger og tak. Rommene er ellers fylt av musikkutstyr, båndesker, kaffekopper, ølflasker og gamle møbler. Mangelen på frisk luft og dagslys gjør at jeg glemmer tid og sted med en gang vi er innenfor.

Første etasje fungerer som innspillingsrom og øvingsrom, mens andre etasje brukes som kontrollrom. En bratt trapp uten rekkverk forbinder de to etasjene. Med denne romfordelingen føles innspillingsrommet mer som et øvingsrom enn et studio. Storkås mener dette er bra for energien i spillingen, som i all hovedsak foregår live i dette studioet.

Historien til studioet går tilbake til slutten av åttitallet. Da etablerte Eystein Hopland og Ulf Knudsen, kjent fra Oslo-bandet Sister Rain, et innspillingsstudio i disse lokalene. Studioet fikk navnet Endless Sound Productions, ofte kun omtalt som Endless Studio.

Den første skiva som ble laget i Endless Studio var The Tables’ kultklassiker Shady Whims and Obstacles (1990). Innspillingen ble gjort på en enkel åttesporsopptaker. Etter hvert økte utstyrsparken, og studioet fikk tidlig på plass ny digital teknologi som datamaskin, sequencere og DAT. På tross av oppgraderingene holdt Endless Studio en lavere pris enn de store studioene i Oslo. Det var meningen at flere band skulle ha råd til å spille inn her. Denne holdningen gjelder fortsatt for dagens drift.

Utover nittitallet ble studioet brukt av et mangfold av mer eller mindre fremadstormende band fra Oslos undergrunnsscene, som Turboneger, Kung Fu Girls og Ulver. Ikke bare rock-, punk- og hardcoreband søkte seg til Endless. Studioet var også viktig for andre musikkmiljøer på vei opp. Eksempler på det er tidlige hiphop-innspillinger med Tommy Tee og Gatas Parlament. Et annet eksempel er innspillingen av Norges første techno-samler Nova Norvegia, utgitt i 1991. Studioet ble også brukt av etablerte band som Jokke & Valentinerne.

På midten av nittitallet flyttet Endless Studio inn i større lokaler på Grønlandsleiret. Der fortsatte de virksomheten sammen med nye medsammensvorne, som Pål Klaastad, frem til 2000-tallet. Studiodriften i Schweigaardsgate ble videreført etter at Hopland og co flyttet ut, men med andre ildsjeler bak spakene. Mot årtusenskiftet ble det gjort innspillinger med blant andre Los Plantronics, Drunk og Jokke med Tourettes i lokalet.

I 2001 tok Kenneth Storkås og Ole Vanem over driften av studioet i Schweigaardsgate. Studioet fikk navnet Endless Tinnitus, som en slags videreføring av det opprinnelige Endless-navnet. Som fan av norsk punk og hardcore, betød Endless Studio mye for Storkås før han selv begynte å jobbe der. Både Stengte Dører, So Much Hate og Life… But How To Live It? spilte i følge Storkås inn sine beste plater i disse lokalene. Han trekker spesielt frem Life…-plata Ugly (1992) som et godt eksempel på det klassiske Endless-soundet, med Eystein Hopland bak spakene. Felles for disse bandene var at de også hentet inspirasjon fra andre sjangere enn punken: «En attitude og toleranse dette stedet også har vært preget av: rockere, punkere, synthere, hardcore-, hiphop- og black metal folk – de koser seg gløgg i hjel her, he he».

På tross av en relativ flat struktur har Storkås hatt ansvar for driften og teknikken i studioet siden han tok over. I tillegg til å drive studio spiller han i band som Bøyen Beng og Knuste Ruter som også bruker studioet til egne innspillinger. Noen band bruker bare studioet til selve innspillingen, for å få «Endless-energien», mens de mikser ferdig plata andre steder. Andre band bruker studio i hele kjeden, fra innspilling til ferdig mastring.

Pønken og gjør-det-selv tankegangen har vært et ideal for studiodriften i Endless Tinnitus siden oppstart. Det blir ikke gjort noe reklame for studioet, all booking foregår via venners venner og jungeltelegrafen. Studioet holder en lav pris, som er den samme for alle. Inntektene fra virksomheten går tilbake til studioet og innkjøp av utstyr.

I motsetning til sine forgjengere, som var tidlig ute med digital oppgradering av studioet, ønsker Kenneth å gjøre det meste analogt, fra innspilling til mastring. Valg av analogt utsyr handler ikke bare om lydpreferanser og jakten på det «autentiske». Det handler også om frihet i begrensningen. På Endless Tinnitus foregår det meste av komp-innspillingen live. Det er lettere å beholde energien i spillingen, når man ikke har de samme redigeringsmulighetene, mener Storkås. Opptakene gjøres på en analog båndspiller, og 500 kroner av studioprisen går til å dekke bånd-kostnadene. Selv band som godt vet forskjell på analog og digital innspilling kan bli forbauset over at de må betale for de fysiske båndene som brukes under innspillingene.

Med fokus på analog produksjon og live-spilling, til en relativt billig penge, treffer studioet et nisjemarked og blir en oase i en ellers så heldigitalisert virkelighet. Den høye aktiviteten i Schweigaardsgata de siste femten årene viser tydelig at det fortsatt er etterspørsel etter studioer som dette i Oslo – både blant uetablerte band og mer kjente band, som eksempelvis Backstreet Girls. Backstreet spilte blant annet inn sitt bidrag til samleplata Det beste til meg og mine venner – en hyllest til Joachim Nielsen (2005) i Endless Tinnitus. Petter Baarli og Joachim Nielsen er for øvrig blant artistene som har satt sitt preg på historiene som fortelles om studioet. Blant de mange bandene som har valgt akkurat dette studioet i år er det plateaktuelle rock’n’roll-bandet Kosmik Boogie Tribe (KBT).

I tillegg til å være innspillingsstudio, har lokalene også fungert som konsertscene og øvingslokaler for flere Oslo-band de siste 15 årene. Huset har også vært et viktig møtested for folk i nettverket rundt virksomheten. Endless Tinnitus fyller derfor også en kulturell og sosial funksjon i Oslo, utover å være et fullbooket innspillingsstudio. Det at studioet og musikerkollektivet må ut av lokalene har skapt engasjement i både musikkmiljøer og nabolag. Band med tilknytning til studioet gjennom flere tiår har delt positive erfaringer, støtteerklæringer og ønske om at studioet må reddes.

Selv om et kapittel går mot slutten for det lille studioet i Schweigaardsgate, er ikke alt håp ute. ROM eiendom har i følge Storkås tidligere uttalt at «de er genuint opptatt av å hjelpe», og han er for tiden i dialog med eiendomsselskapet om erstatningslokaler i Gamlebyen. Selv om det i skrivende stund er svært usikkert hva resultatet av forhandlingene blir, preges ikke Storkås av motløshet. Endless Tinnitus har også god kontakt med Eystein Hopland som fortsatt tidvis opererer under Endless-navnet når han mikser innspillinger i et øvingslokale i Torggata. Kanskje vil resultatet kunne bli en ny samling av ulike generasjoner Endless i nye lokaler?

Uavhengig av studioets videre skjebne har Storkås begynt å dokumentere Endless-historien, blant annet med å samle informasjon om hvilke band som har vært innom lokalet siden oppstarten på slutten av åttitallet. Listen er allerede imponerende lang.

Før vi forlater kontrollrommet i andre etasje får jeg høre en smakebit av den rykende ferske innspillingen til Terrorstat – Norges nye hardcore-håp i følge Storkås. Det låter tight og energisk. Ubesudlet live-komp er bare helt rett for denne typen band.

Nede i innspillingsrommet blir det tid til en liten jam på trommer og gitar til slutt. Det går i riff a la hardcore-gitarhelten Børre Løvik, som blant annet også var stor Hendrix-fan. Jeg prøver å henge med på hardcore-kjøret, og klarer meg ganske bra i noen minutter, mye takket være stemningen i rommet, tror jeg.

Vi ønsker Endless Tinnitus lykke til i jakten på et nytt studio, og oppfordrer alle som sitter med informasjon om studioets historikk til å bidra i det videre dokumentasjonsarbeidet.

Takk til: Ole Wattne, Kenneth Storkås og Eystein Hopland