På gudstjeneste i Sub Church

Denne artikkelen ble først publisert på ballade.no 16.05.2017.

Klokkespillet fra Oslo rådhus brer seg i vårluften med en høystemt klang. [1] Klokken er 16.00 og det er snart klart for gudstjeneste i Sub Church som holder til i et tidligere nattklubblokale i Rosenkrantzgate 17 i Oslo sentrum.

På scenen er det rigget for dagens lovsangband. En tverrfløyte ligger klar på en stol. Den tilhører Hans Erik Schei, eller Hes som på 1970-tallet var med på å blåse liv i jesusvekkelsen. Da spilte og sang han «kristne kampsanger» med gruppa Kari Hansa & Gregers Hes i parker, gater, kirkerom og puber. [2] Nå går han rundt i lokalet og deler ut ørepropper til de som vil ha.

To gudstjenester er aldri like i Sub Church, eller Sub som de som går her sier. Oppgavene som andaktsholder og å spille til lovsang går på omgang. Repertoaret består både av egenkomponerte låter og kjente kristne sanger – ofte i nye og utradisjonelle versjoner. Alt fra rolig gitarkomp til hardtslående rockeband spiller til sangen.

Subkultur
Sub Church ble etablert i 1997 av en gjeng musikere som hadde rock og Jesus til felles. I anledning 20-årsjubileet ble det nylig gitt ut en trippel lovsangsplate, der flere av lovsangbandene på Sub har bidratt med låter som ofte spilles på gudstjenestene. Musikken på plata er definitivt noe annet enn musikken i statskirken. Men hvordan er gudstjenestene som musikken er en del av?

– Musikk har vært en viktig del av Sub fra begynnelsen av, da vi ble inspirert av «kristenrockband» fra USA, forteller David Husvik som er daglig leder for Sub Scene. Alt i 1993 begynte han å spille trommer i metal-bandet Extol.

– For oss var det viktig å uttrykke vår kristne tro gjennom musikkformen vi var opptatt av, forteller han.

Extol kom i kontakt med andre likesinnede, for eksempel Emil Nikolaysen, som hvert år arrangerte Romjulsrock i hjembygda Moi der flere band med kristent innhold sto på scenen.

I 1997 ble Husvik og Nikolaysen med på å starte opp Sub Church. Ønsket var å kombinere et kristent trosfellesskap med musikk i hardeste laget for andre kristne menigheter, som samtidig var «for kristen» for beslektede musikkmiljøer. – Når vi ikke fikk innpass i metal-scenen måtte vi starte vår egen subkultur, konkluderer Husvik.

Sub-familien
Ingen virker stresset med at gudstjenesten skal starte presis. Folk strekker på bena, kjøper seg en kaffe, prater fra seg, som for å lade opp til lyttemodus under andakten. Mange har vært med på «familieråd» i forkant av møtet. Her diskuteres alle slags Sub-saker. En av dagens diskusjoner var hvorvidt kafeen skal være åpen eller ikke under gudstjenestene. Enn så lenge er den det, og kaffelukten brer seg ut i rommet.

Familiefølelsen kommer også frem i dekorasjonen i lokalet. Ved trappen opp til galleriet har noen malt et stort tre med tykke greiner rett på veggen. En rekke polaroidbilder av folk med tilknytning til Sub er klistret på ulike steder på treet.

Livssituasjonen har endret seg for mange av Sub-gjengerne siden oppstart. Flere har stiftet familie og kan ikke jobbe døgnet rundt for Sub-prosjekter lenger. Men mange går fortsatt på gudstjenestene med barna, og i dag er det barneklubb for barn over tre år. Før barna går ned på klubbrommet i kjelleren synger alle en sang om Guds kjærlighet som er over, under, foran og bak oss hver eneste dag. Et barn holder seg for ørene med et skøyeraktig smil om munnen.

Et levende kulturhus
Sub er mer enn gudstjenester og lovsang, det er også et kulturhus og et møtested fylt med konserter og aktiviteter. På gudstjenestene settes det alltid av tid til en åpen inforunde om hva som foregår i miljøet.

Møteleder Martine informerer om «spleis-hatten» hvor folk kan bidra til den skyhøye husleia de betaler midt i Oslo sentrum. En i kafeen informerer om at det serveres middag til 50 kr hver tirsdag. – Førstkommende tirsdag kommer en gammel subber som er grillnerd for å lage maten. – Blir det kjøtt altså?, sier en i lokalet. – Buhuh, sier en annen etterfulgt av latter. – Men, det serveres selvsagt et vegetarisk alternativ til de som ikke spiser kjøtt, sier middagsansvarlig. Kafeen serverer gjerne fairtrade og økologisk dyrkede ingredienser, noe som det til tider harseleres over internt. På en nattverdgudstjeneste for noen uker siden var de fri for altervin, så de brukte rødbetejuice som erstatning, økologisk vel å merke.

Mye av virksomheten i Sub er basert på dugnad og frivillighet, og under inforunden etterlyses frivillige til den kommende SÅ-festivalen. [3] Vi får vite mer om neste konsert på Sub Scene, med det chilenske bandet Gloria Navales. Bookingansvarlig beskriver musikken som «litt sånn småpsykedelisk men akustisk, med litt røtter i chilensk folkemusikk, men litt Velvet Underground-vibber… Det er litt annerledes bare», konkluderer han idet han skjønner at beskrivelsen begynner å bli litt lang og sær. Men så er ikke bookingen på Sub Scene spesielt mainstream heller, selv om ett og annet melodiøst poprock-band har spilt der – blant de mest kjente er Sufjan Stevens. Ellers er det ofte band av det smale og harde slaget på programmet. Man trenger ikke være kristen for å innta scenen eller lokalene i Rosenkrantzgate. Det viktigste er å gi ungdommene et trygt sted å være, et bra konserttilbud og en scene å prøve seg på.

Etter enda mer info om løst og fast kommer til slutt vokalisten i dagens lovsangband, Christina Høgetveit, på scenen. Med langt hår og gule slengbukser kunne hun ha vært med i visegruppen til Hes på 1970-tallet. Hun skal synge med bandet sitt, The Loch Ness Mouse, på Last Train lørdag og håper å se flest mulig kjente der.

Power-lovsang 1
Bandet er større enn vanlig denne søndagen. Åtte musikere synger og spiller trommer, bass, gitarer, tamburin, fiolin, tangenter, trekkspill – og tverrfløyte. De spiller en slags skranglete pop-punk-folk-lovsang. Sangtekstene blir projisert med stor skrift på veggen så folk kan synge med uten å se ned i en salmebok. Bandet har laget sitt eget arrangement av «Herre Gud ditt dyre navn og ære». Den kjente og kjære Petter Dass-salmen har vært gjenstand for mange tolkninger i ulike musikalske uttrykk. Det spesielle med denne tolkningen er rytmikken og tempoet på tekstfremføringen som er mye høyere enn vanlig.

De fortsetter med nok en kjent sang i ny versjon; «Jesus det eneste, helligste, reneste» i punk-kabaret-stil. Også denne fremføres fortere enn vanlig. Bandet har også lagt inn flere instrumentalpartier med ulik lengde, noe som ikke gjør det like intuitivt å vite når sangen skal inn igjen. Noen prøver å synge med, andre detter av lasset og nyter heller musikken som en konsert. – Neste låt er en sang som Hes har tatt med seg fra Jesusbevegelsen på 1970-tallet, sier gitarist og vokalist Tore Hynnekleiv, før han drar i gang noen fuzzete gitarriff som intro. Frasene «oh hallelujah, hallelujah, hallelujah» og «It’s power in the name of Jesus Christ» gjentas mange ganger, før låta avsluttes med en trillende fløytesolo.

Når Hes ikke spiller, sitter han i hjørnet i motsatt ende av lokalet for å ta i mot folk til forbønn og samtaler underveis i gudstjenesten. Med sine 70 år – langt over gjennomsnittsalderen i Sub – har Hes fått en slags mentor-rolle i miljøet. Han har vært medlem siden 2008, da han spilte der med Kari Hansa & Gregers Hes. [4] Han følte seg hjemme på Sub, det var noe med stemningen som minnet ham på Guds Fred-kollektivet han var en del av på 1970-tallet. [5]

Tro er det samme som fundamentalisme? 
Dagens taler introduserer seg selv som Richard 32 år. Til daglig er han pastor i Gjøvik. Han er høy og bredskuldra og ser ut som han tar noen kilo i benkpress. Han har på seg en metal-aktig t-skjorte med påskriften «Fit for a king» og «Slave to nothing». I tillegg til å være pastor er Richard med i Nordic Mission, en platebutikk med tette bånd til Sub. De selger kristen metal på nettet og på stands på ulike metal-festivaler.

Andaktene i Sub følger tekstene i kirkeåret. Richard har valgt å ta utgangspunkt i prøven Abraham ble satt på da Gud ba ham om å ofre sin eneste sønn. [6] Richard synes teksten er vanskelig og hard. For å aktualisere har han gitt andakten overskriften «Tro er det samme som fundamentalisme?». Han stiller flere retoriske spørsmål som: Hvordan kan en sak bli så viktig at man legger bort fornuften, og; gjør det oss til fundamentalister at vi tror på noe som ikke kan bevises vitenskapelig? – Fundamentalister tenker ofte at målet helliger middelet, sier Richard. Som når Gud ofret sin sønn for oss, og når Abraham gikk med på å ofre sin sønn til Gud. Eller – skjønte Abraham at han ble satt på prøve og at Isak kom til å overleve? Det er en mulig tolkning, hevder Richard. Kanskje går det an å skille mellom bra og dårlig fundamentalisme, spør han videre.

Underveis blander lyder av barnestemmer fra klubbrommet seg med Richards rolige refleksjoner. Det høres ut som de har det gøy der nede.

Klagesang
I Sub er det tydeligvis greit å stille spørsmål ved egen tro. På nattverdgudstjenesten for noen uker siden reflekterte Stian Kilde Aarebrot over tro og tvil med utgangspunkt i dagens tekster. [7] Selv om også han syntes tekstene var utfordrende og til tider «koko» å lese i 2017, trodde han de hadde et felles budskap om at vi kan komme til Gud med hele oss, og at Gud tåler en slåsskamp med oss. Aarebrot hadde med seg manus på en iPad og viste flere You Tube-klipp for å belyse temaet underveis. [8] Han siterte Bonos uttalelser om at det er alt for lite klagesang i kristne lovsanger. Bibelen derimot er full av klagesang. – Note to Sub Church, begynn å lage klagesanger, sier han.

På tross av oppfordringen var lovsangen på akkurat dennegudstjenesten fri for klage. Mens menigheten sto i kø for å ta imot nattverden i «midtgangen» mellom klappstoler, respatex-bord og Fretex-sofaer gikk lovsangen fra unisont i «Jeg vil gi deg, o, Herre, min lovsang» til improvisert flerstemt i låta «Breath of Life» med de lovsangvennlige tekstfrasene «mighty, glorious, wonderful you a–are» og «breathe your breath of life in me». [9] Sangen ble kompet av Markus Aase som spilte halvakustisk gitar med nerve fra scenekanten.

Power-lovsang 2
Åttemannsorkesteret er tilbake på scenen igjen med en lang og meditativ låt som bygger seg opp og ned fra rolig sang akkompagnert av lange toner på fiolin og trekkspill til heftige partier der teksten nærmest ropes ut. Midt i sangen skifter teksten fra engelsk til norsk, og frasen «Priset være Gud, ja pris hans store navn, priset være Gud, som leder meg til liv» gjentas om og om igjen mens bandet fader ut. Noen i menigheten synger med. Noen sitter med lukkede øyne. Noen sitter med håndflatene vendt opp, som for å ta i mot velsignelse. Den meditative stemningen brytes av at bandet teller opp til en ny låt, men noe går tydeligvis galt. Feil toneart? Hele menigheten og bandet bryter i alle fall ut i latter. De starter forfra igjen, på det som viser seg å være «Måne og sol», i ny taktart og i en slags reggaeton-rytme med rope-synging. [10]

Dagens lovsang avsluttes med låta «Leg meg herre» som Hes lagde på bibelverset Jeremia 17.14 våren 1972. [11] Låten starter med skranglete el-gitar og cymbaler, og fortsetter som en fuzzete bossa nova med korte fløytesoloer mellom bibelversene. Ordet halleluja gjentas mange ganger. Selv om akkurat det ikke er en sjeldenhet i verken Sub eller kristen sang for øvrig, er det likevel sjelden å høre repetisjoner av den siste stavelsen «ja-ja-ja-ja-ja-ja-ja-ja-ja», som her.

Menigheten bryter ut i applaus da siste tone dør ut. De virker fornøyd. Møteleder Martine takker for en berikende ettermiddag. Hun minner folk om at de som vil kan bli med ut og spise etterpå. Så reiser alle seg og ber «Vår far» i dempet stemmeleie. Umiddelbart etter «amen» høres en barnestemme som sier «kan vi dra hjem nå?» til stor forlystelse for de voksne. Gudstjenestene på Sub er kanskje annerledes enn andre gudstjenester, men barn er barn. Mange tar seg likevel god tid til en prat og enda en kaffe før de forlater dagens gudstjeneste.

Vel ute i den fine Oslo-søndagen ringer rådhusklokkene igjen, klokken har blitt 18.00. Lyden av klokkespillet blander seg med flere av de repeterende lovsangsfrasene som har klistret seg til hjernen.