Ta lyden ut av kulissene

Denne teksten har også vært på trykk i Museumsnytt, #2/2017

I rapporten Norske museers opptak og bruk av lyd (2013) oppgis rettighetsproblematikk og manglende systemer, rutiner og teknisk kompetanse som årsaker til en mangelfull prioritering av lyd i norske museer. Hovedvekten av lyden museene forvalter, eller forsøker å forvalte, består av intervjuer, monologer og musikk i ulike formater. Lite av dette materialet er digitalisert. Noen museer oppgir at de har tilgjengeliggjort transkripsjoner av intervjuer til forskere, som en erstatning for selve lydopptakene. Men en transkripsjon av en monolog er en fattig erstatning for en levende menneskestemme.

Flere museer oppgir at de bruker lydeffekter i utstillingene sine, ofte innkjøpt fra internett eller fra NRKs kontentumsamling. Lyd som brukes i utstillinger omtales ofte som lydkulisser. Men ved å bare behandle lyd som en opplevelsesforsterker går vi glipp av mye interessant informasjon. En gjenstand i en museumssamling er mindre verdt uten god dokumentasjon. Vi vil vite hvem som har eid gjenstanden, hva den er brukt til, og så videre. Men hva med lydens informasjonspotensiale? Er problemet at lydeffektene som kjøpes på internett mangler dokumentasjon, slik at vi ikke får vite akkurat hva vi hører, om det er historisk lyd, en forseggjort rekonstruksjon eller en dårlig etterligning av en «historisk» lyd fra «gamle dager»? Eller er problemet at vi ikke syns det er så viktig å skaffe og formidle denne typen informasjon om lyd, fordi lyden bare tenkes som litt ekstra krydder til det vi ser?

Rockheim og Ringve musikkmuseum er eksempler på norske museer som har jobbet og jobber med lyddokumentasjon av instrumenter i sine samlinger. En del av lydene fra Rockheims lyddokumentasjon kan nå høres i utstillingen Rockens verktøy. I utstillingen vises instrumenter og musikkteknologi som har hatt betydning for populærmusikkhistorien i Norge. Et av målene med prosjektet var å ta lyden på alvor. Det ble brukt mye tid til å samle inn gode lytteeksempler med tilhørende informasjon om produksjon og mottagelse. Utstillingstekstene inneholder også mye informasjon om lyd og lydens betydning, og er forsøksvis skrevet med et «ørevennlig» språk. Lytteeksemplene i Rockens verktøy kontekstualiserer de utstilte gjenstandene, men de er ikke lydkulisser. Med utgangspunkt i lyden kunne man like gjerne sagt at det var gjenstanden som kontekstualiserte lyden, eller kanskje aller best – at det materielle og det immaterielle kontekstualiserer hverandre gjensidig.

Et godt eksempel på lyddokumentasjon utenfor musikksfæren er cd-prosjektet til Norsk Fiskeværsmuseum i Lofoten med tittelen Dunk dunk langs norskekysten (2007). Cd-en inneholder opptak av motorlyder fra fiskebåter og fraktfarttøyer som har vært vanlige langs norskekysten. Platesalget overgikk all forventning. I en artikkel i Lofotposten 7. desember 2007 uttalte innehaver av Geirs Platebar på Leknes: «Det høres kanskje utrolig ut, men en cd med lyden av gamle båtmotorer har faktisk danket ut, for ikke å si «dunket» ut kjente travere som Bruce Springsteen, Kurt Nilsen og alle andre». I cd-prosjektet har lyden avansert fra rollen som lydkulisse til hovedrolleinnehaver. Prosjektet tydeliggjorde også hvor mye kunnskap som sitter i ørene på folk – mange gamle fiskere kunne identifisere de ulike motorlydene bare ved å høre dem.

Ideelt sett hadde museumssamlinger inneholdt et rikt utvalg av lyder og informasjon om lyd. Det hadde gitt en mer balansert representasjon av virkeligheten. Omgivelseslyd som dokumenterer miljø, praksis og historiske endringer er også viktige lyder i så måte. På dette feltet har museene litt å lære av lydkunstnere som jobber med feltopptak i ulike lydmiljøer. Et eksempel på dette er lydkunstneren Elin Vister som blant annet har jobbet med å dokumentere endringer i lydlandskapet på Røst som følge av miljøkrisen og nedgang i artsmangfoldet. Jeg tror at gammel vanetenkning er den største årsaken til at norske museer ikke prioriterer lyd. Rutiner, metoder og kompetanse utvikles dersom man satser. Å heve lydens status er en god start. Denne statushevingen bør selvsagt komme fra høyeste statlige hold, men også fra det enkelte museum og den enkelte museumsansatte. Kanskje er det også på tide å endre litt på kompetansesammensettingen i norske museer slik at vi får inn mer kompetanse på lyd og teknologi i våre staber. Kompetansen finnes der ute – det er jo tross alt en stund siden Edison oppfant fonografen.