Trondheim undergrunn og historier omkring en gjenstand

(Oppdatert 7. mars 2018)

I serien månedens utvalgte presenterer vi ulike gjenstander fra Rockheims samling. Det kan være alt fra det mer spektakulære, eller som i denne presentasjonen, en lokal konsertplakat i A4-format. Trondheim undergrunn var navnet på årets første utstilling på Rockheim, og var i utgangspunktet tenkt som en liten og kortvarig framvisning av plakater fra Rockheims samling i byggets gallerirom. Ved å arbeide med tematikken ekspanderte utstillingen i omfang. Målene ble etter hvert mer ambisiøse, og ved å se på episoder og endringer forsøkte vi å skape et slags overblikk over utviklingen i undergrunnsscenen i en by i Norge i perioden 1977-2010.

Noe av arbeidet gjaldt å systematisk gå gjennom kilder som løpesedler, plakater, fonogrammer og lydopptak, fotografier, fanziner, aviser samt gjøre intervjuer, for å til sammen forsøke å fornemme og formidle tidsbilder og øyeblikksbilder av bestemte miljøer. Konsertplakaten jeg har valgt som månedens gjenstand er et av objektene jeg kom over da jeg samlet informasjon og materiale til utstillingen.

Indeed, as a musical genre I would suggest that rather than being stable and static, PUNK ROCK is fluid and its boundaries are subject to ongoing renegotiation.

Overstående sitat kommer fra rabulisten Stewart Home og hans underholdende parodi av akademiske utlegninger om punk. På tross av den satiriske formen, er han uten tvil inne på noe viktig. Rockelitteraturen er etter hvert fylt opp av såkalte punkhistorikere som analyserer, refortolker og gir stadig nye høykulturelle forklaringer på ungdommelig moro og primitiv musikk. Skildringene preges gjerne av halvfordøyde begrep fra sosiologiske teoretikere brukt etter forgodtbefinnende. Jo mer som blir skrevet, jo mer må sies, og sekundærkilder blir igjen utgangspunkt for nye fortellinger og fortolkninger.

I Norge er det Trygve Mathiesen som har gjort det mest omfattende arbeidet om den tidlige norske punken. I 2007 ga han ut boka Tre Grep og Sannheten, en tittel som kan illudere at både boka og punken som fenomen handler om intet mindre enn selve ”sannheten”. Med solid research behandler han relativt marginale, men mangetydige fenomener på en grundig måte, men dessverre også med en slags tese om punkens vesen. Punken er for Mathiesen både musikk, filosofi og klær, og samtidig et nihilistisk og vesentlig postmoderne prosjekt som utgjorde et brudd med moderniteten! Kanskje er det bedre å konsentrere seg om musikken, men som Home ganske riktig påpeker; ikke engang punken som musikksjanger har faste rammer. Det som en gang var regnet som punk, trenger ikke å bli oppfattet slik i dag, og omvendt.

I følge Mathiesen skilte Trondheim seg ut blant annet ved at det var i denne byen det først skjedde noe vesentlig på punkfronten. Valget av 1977 som startår for utstillingen Trondheim Undergrunn handlet nettopp om dette. I februar dette året kom Rockefilla på gata i Trondheim, ei blekke i A5-format som gjerne blir omtalt som landets første punkfanzine. Konsertplakaten fra mars 1978 som er månedens gjenstand, kan også settes i sammenheng med punken. Kan man ved hjelp av en plakat formidle en liten bit av historien? Hvem var for eksempel disse musikkgruppene og hvem stod bak initiativet? Hva gjør John Lennon på en punkplakat fra Trondheim, og hvorfor hadde arrangementet navnet ”popklubben”?

Enkelte skildringer av punken handler om at oppkomsten av fenomenet representerer et slags år null, for øvrig i tråd med mytebyggingen smarte managere i Storbritannia la opp til alt i punkens spede start. Punken i Trondheim oppstod imidlertid slett ikke i et vakuum, og fikk heller grobunn i, og ga ny energi til et allerede eksisterende musikkinteressert alternativmiljø. Trondheims musikkscene på 1970-tallet hadde i likhet med andre byer i landet vært dominert av det vi kan kalle danseband. Bortsett fra sporadiske arrangement på Studentersamfundet var mangelen av en scene for lokale rockeband prekær.

Rockefilla var en lokal vektor for punken, og flere av redaksjonsmedlemmene var allerede etablerte motkulturister som også hadde gjort seg bemerka i byens alternativkultur i årene før. Musikkdekninga i fanzina var preget av både nysgjerrighet og musikkhistorisk bevissthet, hvor de nye punkbanda ble satt i direkte sammenheng med rockescenen på midten av 1960-tallet, hvor selv Rolling Stones kom inn under punkbegrepet. Punken var i så måte plastisk, og handlet mer om rock med energi enn hype knyttet til bestemte band i England.

De siste årene på 1970-tallet ble av André Lister omtalt som ”den elektriske åndsrevolusjonen i Trondheim” i fanzina Korte Sekunder fra 1980. Omtalen var delvis på grunn av den enorme økningen av rockeband i byen, hvor punken gjorde det lettere for unge band å ta steget fra øvingslokalet og opp på en scene. Det var opprinnelig tre musikkinteresserte kompiser på over 20 år tok initiativ til et eget klubbkonsept for de nye banda. To av dem hadde tidligere vært innom grupperinger som Føderasjonen av revolusjonære anarkister i Trondheim (FARAT) på midten av 1970-tallet, og kan altså regnes frihetlige krefter fra alternativmiljøet. Dette betød ikke at klubben var et anarkiststed, og det etter hvert tallrike publikummet bestod av alt fra purunge kids under tenåringsalder, til folk på nærmere 30. Samtidige bilder avslører at klubben appellerte til byens frikere, men at det også hadde begynt å oppstå en slags punkuniformering, og da særlig blant det yngste publikummet.

Plakaten viser at både inngang og medlemspris var svært rimelig, selv omregnet fra kroneverdiene i 1978. Navnet ”Popklubben” spilte på det arrangørene oppfattet som Trondheims forrige storhetstidsted for pop og rock, nemlig Popclubben på Studentersamfundet på 1960-tallet. Stedet, Trocadero, var en kafé spesielt brukt av arbeidere ved Trondheims Mekaniske Verksted, men hadde også scene som særlig ble brukt til gammeldans. Åpningsplakaten reklamerer dessuten med diskotek hvor John Lennon blir nevnt spesielt, altså en artist fra forrige tiår som på det tidspunktet hadde erklært at han hadde trukket seg fra popbransjen for å prioritere familien. Også ideen med utlodning av single-plate var hentet fra sekstitallet, og et minne om lokale ”tenåringstreff” som de nye konsertarrangørene akkurat ikke hadde vært gamle nok til å få komme inn på. Så mye for bruddet med fortida, og modernitetens død.

Edge og Bitch Boys fikk æren av å åpne den nye klubben like før påske 1978, men da hadde de anglofile initiativtakerne dratt på pilegrimstur til London for å se konserter med nye engelske band. I deres fravær ble konseptet de hadde startet nærmest kuppet og fikk nytt og mer amerikanskklingende navn ”Hard Rock Kafé” (HRK). Fjorten dager senere var flere hundre publikummere på plass for å høre Rabies og Sjølmord, to ferske lokale band. Klubbkonseptet arrangerte jevnlige konserter på forskjellige steder i byen de neste årene, og ga flere titalls band, hvorav de aller fleste forble ukjente, en scene å spille på.

Så hvem var banda som åpnet klubben og den nye æraen for trøndersk undergrunnsrock? Begge gruppene hadde medlemmer født omkring 1960, og var altså rundt 18 år da debuten på HRK fant sted. Både Edge og Bitch Boys var relativt ferske som band, selv om Bitch Boys hadde rukket å gjøre et par konserter høsten før, blant annet en sagnomsust opptreden ved det som ble presentert som Norges første punkfestival på Nesset Samfunnshus utenfor Levanger i desember 1977.

Begge banda ble tent av punken til å starte band, men dette betød ikke at de ikke også likte annen musikk. Men selv om klassisk hard rock og band som Thin Lizzy stod sterkt blant gutta i Edge, ble punkens ideal med å lage egne låter viktig for dem – de hadde riktignok også plass til Ramones-covers i repertoaret. Musikken de spilte kalte de ”fortrock”. Bitch Boys hadde også startet med coverlåter av engelske og amerikanske punkband, men tok raskt inspirasjon fra nye og mer eksperimenterende musikkuttrykk fra USA når de laget låter. Man skal i dette tilfellet heller ikke kimse av påvirkning fra litt eldre mentorer i miljøet.

På Trocadero stilte begge banda med et repertoar som bestod av en blanding av egne låter, coverlåter av engelske og amerikanske punkband, og i Edge sitt tilfelle var noen av dem også oversatt til trøndersk. Begge banda gjorde i følge tidsvitner suksess foran godt over hundre nysgjerrige i det litt aparte lokalet. Men hvordan hørtes det ut? Og var det noe som kjennetegnet det voksende miljøet?

For å ta det siste først, på tross av eget ”program”, handlet det først og fremst om å spille levende musikk. Likevel kan det frihetlige og kontrære stå som et slags fellestrekk for mange av de aktive. Dette manifesterte seg for eksempel i motstanden mot det kommersielle, representert av blant annet Trøndersk mesterskap i Rock hvor Levi’s og Pepsi var sponsorer, og hvor det ble lokket med mulige premier som klær, reportasje i Det Nye, USA-tur og plateinnspilling for bandet som vant. Hard Rock Kafé-bandene stilte likevel opp på Trøndersk i 1979, blant annet med sabotasje, og tekster mot selve arrangementet.

Selv om Hard Rock Kafé hadde et inkluderende utgangspunkt oppstod det gnisninger med andre miljøer og band. Vinnerne av Trøndersk Mesterskap, det melodiøse hardrockbandet Subway Suck ville opp og fram, og hadde ikke særlig sansen for de overnevnte stuntene fra Hard Rock Kafe-miljøet. På tross av at folk fra bandet også hadde spilt ved klubbkvelder arrangert av HRK, brukte de gjerne intervjuer i ettertid til ta avstand fra det de oppfattet som sekten av ”fortrock, anarkister og hasjrøykere” i Hard Rock Kafé-miljøet. HRK sier også lite om hva som faktisk var populært av musikk i Trondheim by på denne tida. Miljøet var kjennetegnet av energi, idealisme og kreativitet, men også mangel på kommersielle, og til dels kanskje også kunstneriske ambisjoner.

Det er ofte sparsomt med offisiell lyddokumentasjon av slike undergrunnsfenomener, og plateinnspillinger må sees på som en sjelden foreteelse. Fra denne perioden i Trondheim er vi imidlertid i dag så heldige at den gang allerede godt etablerte Åge Aleksandersen (født 1949) så verdien i det som foregikk. Plata 7000 riff ble spilt inn på tidligvåren 1979 i Arctic Studios og dokumenterer ni av banda i miljøet. Det er en mangfoldig og variabel samling amatørrock, med musikk som ser både forover og bakover i rockhistorien.

Både Edge og Bitch Boys er representert på plata, og mens Edge sine raske og fengende poplåter i datidas fanziner kunne bli omtalt som ”råpønk i heavy-drakt”, holdt Bitch Boys på med noe helt annet. ”Reality is not” som er låta gruppa bidrar med representerer ikke punk som musikalsk sjanger, og ble da heller ikke oppfattet som dette da plata ble gitt ut. Kassettopptak fra utgivelsesfesten for plata i november 1979 viser noe av det samme, hvor for eksempel bandet Opoponax lar diktopplesning, frikeruttrykk og punkrock gå opp i en slags høyere enhet. Både Edge og Bitch Boys la inn årene før 1980. Flere av medlemmene spilte da i nye band, slik som det eksperimentelle Det Elektriske Kjøkken, eller i det tunge pubrockbandet Schlappe Waffla, begge representert på live-plata Kraftrock fra 1980.

Utover 1980-tallet kunne man finne flere av folka som stod på scenen i mars 1978 i en rekke ulike band og prosjekter. Disse var i sin tid og sitt miljø viktige, men havnet aldri på noen hitliste. Interessante og gode eksempler er Mess Age, Major Chord, Helter Skelter og The Swamp Babies. Også i nyere tid har medlemmer fra de to gruppene gjort seg bemerket, og da med så ulike musikalske uttrykk som den nynorsksyngende humoristiske bokforlagssupergruppa Dei Nye Kapellanane, eller i sørgelig underkjente Syv.

Norsk populærmusikkhistorie handler ofte om de mestselgende eller på andre måter ikoniske artistene. Hard Rock Kafé-miljøet kan i så måte forstås som kun en fotnote i en lokal rockehistorie. Nærlesning viser uansett at et ”lite” fenomen med kun et par år med konserter, samt et par plateutgivelser, var svært viktig for byens rockescene i ettertida. Miljøet og klubben hadde betydning som et sted der unge folk fikk opptre, og flere av dem markerte seg senere i band som ble langt mer kjente også nasjonalt. Ikke minst betød klubben at unge folk fikk arrangementerfaring, noe som viste seg i større skala på 1980- og 90-tallet.

I denne teksten som tok utgangspunkt i en plakat er det også verd å nevne hva jeg ennå ikke har fått svar på. Selv om initiativtagerne til konserten er kjent, vet jeg fortsatt ikke hvem som faktisk laget plakaten. Grunnen til at John Lennon ble beæret plass som eget punkt på plakaten handlet om et planlagt foredrag, men om dette faktisk ble gjennomført den aktuelle kvelden er mer enn usikkert. Hvilken singel ble forresten loddet ut, og hvem var det som vant den? Rockheim hadde en allerede ganske omfattende samling av flyere, plakater og fanziner da jeg startet arbeidet, men jeg har i prosessen blitt klar over mangler i samlingene. Ved å trykke på bandlinkene i dette essayet vil man også til dels finne store huller og mangler i informasjonen som ligger på Rockipedia ved dags dato.

Så dette kan like gjerne stå som en oppfordring om bidrag til mer kunnskap. Norge har med Rockheim og Nasjonalbiblioteket en unik mulighet til å få samlet, tatt vare på, systematisert og tilgjengeliggjort det populære, men også mer obskurt materiale for publikum og for forskning. Ta for all del kontakt med undertegnede hvis noen sitter på lydopptak, bilder eller andre ting fra ulike regionale scener som fortjener å bli representert i det stadig voksende puslespillet.