7 dager i Garagen

Denne artikkelen ble først publisert på www.ballade.no, 15.05.2017.

Garage regnes blant de mest legendariske rockeklubbene i Norge. I desember 2016 ble det kjent at klubben sliter økonomisk. Nyheten mobiliserte musikere og bransje i Bergen til et felles krafttak for byens rockestue, og i februar 2017 ble støttefestivalen 7 dager i Garagen arrangert, med 47 band fra ulike Garage-epoker. Rockheim, ved Vigdis Sjelmo, var tilstede på festivalen og har skrevet en dokumentasjonsreportasje fra oppholdet.

Mandag i Garagen

Dørhåndtaket til ytterdøren på Garage er en Spellemann-statuett som bandet Barbie Bones donerte til rockeklubben i 1992, som takk for at de slapp til på scenen som purungt band.

Vel innenfor, i puben i første etasje, oser det god gammel rockeklubb, med mørke vegger, høye barkrakker og en svak eim av øl i luften. Over anlegget strømmer gitartung rockemusikk, blottet for Kygo-tendenser. Volumet er langt over middels høyt alt klokken 18.00 en mandag ettermiddag. Ved baren sitter syvende far i huset, Sven Johan «Dennis» Reksten, stedets ildsjel og altmuligmann siden oppstart. Dennis har bodd over baren i mer enn 20 år og alle med et forhold til Garage kjenner ham. Snart skal han på scenen som frontfigur i bergensbandet El Regn, eller Elektrisk Regn som de het da de startet opp i 1978.

Scenen er i kjellerlokalet under puben i første etasje. Her er det mørke murvegger og lavt under taket. Kjeder av små, lysende glasskuler henger ned fra taket. Belysningen er ellers sparsom. Noe med trappene og formene i kjelleren minner om Kardemomme by – en svart og underjordisk versjon vel å merke.

Før konsertstart med El Regn kommer Dennis ut på scenen, han stemmer gitaren og legger ut håndklær og vannflasker til alle i bandet. Det er enda lavere under taket på scenen, og med lyskastere i bakhodet blir det fort varmt. To svartkledde sceneteknikere, en jente og en gutt, springer frem og tilbake med utstyr og kabler for at alt skal følge tidsskjema. Begge har svarte luer på. Det samme har bartenderne i baren. Til tross for at lokalet kun er halvfullt, står et knippe fans klistret inntil barrierene foran scenen og venter på at bandet skal gå på. Noen venter i trappen ved miksebordet, noen tusler rundt og hilser på kjentfolk. Det virker som folk føler seg hjemme.

Presis klokken 20.00 dimmes belysningen og El Regn kjører i gang med låta «Halstein Helskev». Dennis synger på kav bergensk om Halstein som stresser rundt i byen etter tjall. Teksten underbygges av syrete lyder fra en minimoog. I tillegg til å synge, spiller Dennis rytmegitar på en fargesprakende Fender Stratocaster. Det svinger! Plutselig er det mye folk i lokalet. De skåler og synger med. I trappen står daglig leder Henning Christensen på post og speider fornøyd ut i lokalet.

– Vi begynner å bli for gamle for det her, sier Dennis mot slutten av konserten. Publikum er ikke enige, de vil ha mer. Noen begynner å rope på «Naboen», og bandet spiller sin mest kjente låt.[1] Publikum bryter ut i allsang «Allting er så grått og trist, naboen er nynazist. Han har hjelm med hakekors, han er ikke en av oss…». En høy mann løfter ølglasset og vaier frem og tilbake med handa over hodet, ingen ser ut til å bry seg. I Bergen er de vant til en skur.

Øl!
– Håper dere kjøper mye øl, roper frontfiguren i psykedelia-bandet Shaman Elephant fra scenen onsdag kveld. Det halvlange håret hans holdes unna øynene med et pannebånd à la Karate Kid. Håret glinser av svette. Bandet er et av mange som har fått sceneerfaring på Garage, og som nå i ferd med å få et navn også utenfor Bergen. Musikken driver av sted med dynamisk energi, og øltørsten melder seg utover i konserten – det groover!

Tirsdag før åpningstid sitter daglig leder Henning Christensen i første etasje.

– Garage måler sin suksess i å få frem nye band, sier han. Denne holdningen har gitt stedet kred-status blant musikere i byen; at 47 band stiller opp på et blunk på en støttefestival til inntekt for Garage bekrefter statusen. – Når vi ser responsen vil vi jo bare fortsette å satse på nye band, fortsetter han. Men det koster å drive artistfremming. Å åpne kjelleren for uetablerte band er et minusprosjekt.

Sommeren 2016 mistet Garage den såkalte «kulturhalvtimen». I Bergen fikk steder som ble definert som kulturinstitusjoner skjenke en halvtime lenger enn andre utesteder i byen. Da ordningen trådte i kraft i 2012, trappet Garage opp satsningen på ferske bergensartister. De arrangerte jammer og etablerte konseptet Backyard, der tre ferske band fikk spille på scenen annenhver torsdag. Da Garage mistet kulturhalvtimen, dalte omsetningen med 30 prosent og de måtte kutte ut disse tilbudene.

– Politikerne må forstå at konsertdrift og ølsalg går hånd i hånd uten at det er snakk om grøftefyll. Ølsalget har subsidiert konsertdriften i alle år, sier Christensen. Han synes det er krevende å legge langsiktige strategier når rammebetingelser endres med de politiske skiftene. Men gjennom årenes løp har Garage vært flinke til å omstille seg. Et eksempel var da steder med nattklubbstatus måtte holde stengt mellom klokken 19.00 og 22.00 tidlig på 2000-tallet. Garage søkte da om en egen bevilgning for vanlig bardrift og satte opp en vegg for å holde bevilgningene fra hverandre i adskilte rom.[2] Etter hvert utviklet klientellet en rutine der de reiste seg med halvliteren i handa og gikk på autopilot mellom rommene klokka 19.00 og 22.00. – Turister som var på besøk skjønte ikke alltid hva som foregikk, humrer Christensen. Han husker spesielt en kommentar fra en engelskmann som overvar et rombytte: «What the fuck just happened, they look like a bunch of zombies».

Også tidligere eier Frode Svanevik (1952-2015), opplevde tøffe tak på grunn av endringer i skjenkeloven. I 1995 måtte han ifølge en artikkel i Bergens Tidende si opp 24 ansatte etter at skjenketidene ble redusert.[3]

Men det er ikke bare endringer i skjenkeloven som truer rockeklubbene. – Folk var mer nysgjerrige før, sier Dennis. Han har akkurat bydd på kaffe i store Garage-krus og satt seg ned med oss. – Det er mye vanskeligere å trekke folk på konserter nå enn på 1990-tallet. Nå konkurrerer vi både med andre spillesteder, festivaler og ikke minst hjemmene til folk, der de har tilgang på musikk på strømming og tv. Folk har blitt vant til lyden av gode produksjoner og at musikk er underholdning, sier Christensen.

Dugnadsånd og dedikerte medarbeidere har vært viktig for Garage siden oppstart. – Vi hadde ikke fått det til å gå rundt uten ildsjeler som Dennis, sier Christensen. Men nå er Dennis sliten. Han sitter i baren med Bergens Tidende oppslått foran seg. De har intervjuet ham under overskriften «Dennis Reksten gir seg».[4] Det virker ikke som folk i Bergen tror på at 67-åringen faktisk tenker å gi seg, men Dennis bekrefter ryktet. Han har vært mye syk de siste årene samtidig som han har stått på for Garage. Nå sier kroppen stopp. Mange snakker om dette i løpet av støttefestivalen. Hvordan skal Garage klare seg uten Dennis og hvordan skal Dennis klare seg uten Garage?

For å spe på inntektene drifter Garage et leilighetshotell i samme bygg.[5] Hotellet brukes også til innkvartering av artister. På 1990-tallet bodde flere av de som jobbet på Garage i disse leilighetene. – Det er en periode jeg ikke hadde byttet ut mot noe, sier Christensen. – Det var alltid fest et sted og ting som skjedde, sier Dennis bekreftende. På fridagene pleide de å tusle ned i første etasje i bare tøflene for å spille ludo og drikke kaffe. Begge er fulle av historier fra denne tiden.

Men for at Garage skal overleve er det ikke nok å være nostalgisk over 1990-tallets storhetstid. Utfordringen ligger i å tenke nytt uten å miste seg selv. – Skal vi klare å fortsette må vi pusse forretningsbrillene litt, sier Christensen. Men han vil ikke å gi opp satsningen på unge band – det er der sjela til Garage ligger.

Hjerteslag

Det er torsdag kveld og utsolgt på Garage. Kjelleren er stappfull av folk i ulike aldre som hører på Hjerteslag – det nye store bandet i Bergen. Frontfigur Robert Eidevik utstråler en sjelden balanse mellom punk-attitude og poetisk følsomhet på scenen. Bandet fremfører fengende pop-punk låter som perler på en snor og tekstene er fulle av allsangvennlige fraser som publikum har lært seg utenat.

– Garage er grunnen til at vi står her og spiller i kveld, sier Eidevik i mikrofonen før han annonserer siste låt «Sang til Sonja». Publikum jubler. «Og det går rundt og rundt og rundt», synger Eidevik. Flere snurrer rundt på gulvet. «Vi danser til vi flyr av sted. Til vi flyr av sted. Til vi flyr av sted», fortsetter han. Ung som gammel synger med, løfter ølglass og hender i været. Bandet får ikke lov til å gå av scenen, de må spille hiten «Kong Oscars gate» som ekstranummer først. «Som en stripe gjennom luften, et tog som går på skinner, vi danser gjennom natten, ka tror du at vi finner?» synger Eidevik mens han stagediver ut fra scenen med mikrofonen i hånda. Han fortsetter å synge mens publikum løfter ham rundt i lokalet og tilbake på scenen igjen.

Blant det begeistrede publikummet er Erik Eidsheim. Han driver et reisebyrå som holder til i bakgården til platebutikken Apollon, like ved Garage.[6] Byrået har spesialisert seg på å jobbe med musikere og festivaler. En gang i året arrangerer de festival i bakgården sammen med Apollon. Snakk om rockegate! 

Etter konserten viser Erik den imponerende lange listen over artister på Garage, innerst i puben i første etasje. Erik har vært på mange av konsertene, blant annet da Motorpsycho spilte rett etter at Rosenborg hadde slått Brann 9-0 høsten 1994. Bandet hadde for anledningen skrevet 9-0 med gaffatape på basstromme og forsterkere. Stuntet gjorde inntrykk på bergenserne. – De skrev på veggen inne på backstage også, forteller Dennis senere i uken, – men det er malt over for lengst. Konserten ble anmeldt av Einar «Engelen» Engelstad i Bergens Tidende. Anmeldelsen var lunken og 9-0-stuntet ble ikke nevnt med et ord.  

Da Erik oppdager Satyricon på listen, husker han at han var tilstede på konserten – ikledd hvit lindress! Han kom fra en sommerfest og orket ikke å kle seg om, – da fikk jeg jo en del blikk, forteller Erik og ler. Fortellingen minner om en scene fra Sahg-konserten tirsdag kveld, der en hvitskjortet mann hadde forvillet seg inn i jungelen av svartkledde menn og kvinner.

På veggen overfor listen henger et stort bilde med tittelen Bergen Rock City. Bildet viser tegninger av folk i Bergens musikkmiljø og relasjonene mellom dem. Kunstverket er signert Toschie. Han er vokalist i bergensbandet Audrey Horne, som er blant bandene som har donert Spellemannpris til Garage. Flere av musikerne fra både listen og bildet er på Garage denne torsdagskvelden. Erik peker ut musikere, forteller hvem de er, og hvem som spiller med hvem. I løpet av kvelden kommer mange bort og hilser på Erik. Garage er tydeligvis et sted der alle kjenner alle. En øl ble plutselig til tre, Garage har litt den effekten. Heldigvis går pengene til en god sak.

Metal-scene
Garage har vært et viktig sted for metal-publikummet siden oppstart, dette gjenspeiles i programmet til støttefestivalen. Metal-konsertene er lagt til tirsdag og søndag for å ikke kollidere med konsertene på festivalen Blastfest, som skulle ha gått av stabelen mellom onsdag og lørdag. Men så gikk Blastfest konkurs tidlig i år og det ble ikke festival. Noen valgte likevel å komme til Bergen for å delta på støttefestivalen. Blant annet 61 år gamle Kari Blilie fra Biristrand på Toten. – Garage er Bergen for meg, sier hun.

Det er fredag kveld og Kari sitter på en barkrakk et stykke bak i lokalet. Hun er alene, gubben sitter på Apollon og snakker med noen italienere som ikke hadde fått med seg at Blastfest var avlyst.[7] Kari oppdaget for alvor metal-musikken på den første Tons of Rock-festivalen i Halden i 2014. I 2015 hørte hun Mayhem der og ble helt frelst. Nå gleder hun seg til å høre Enslaved på Garage på søndag.

– Har dere noe bra metal på Toten da?

– Nei, der er det Vazellina som gjelder, ikke noe å snakke om, svarer hun og ler.

Bandet Ribozyme går på scenen, de er veteraner i rockemiljøet i Bergen. – Skål for Garage! Skål for de som jobber her! Skål for Dennis! Vokalisten roper inn i mikrofonen. Responsen er størst på Dennis, som for mange er Garage.

– Nei nå må jeg frem, jeg står alltid fremst foran scenen, sier Kari og smiler. 

Ribozyme spiller hard og tight rock. Sent i settet covrer de Motorpsycho-låta «Nothing to Say», med tung fuzzbass og bassisten på vokal, akkurat som i Motorpsycho. Kari står foran scenen og gynger tungt i takt med musikken.

R
Mange av bandene på festivalen synger på bergensdialekt.[8] Flere band har oppkalt låter og album etter gatenavn i byen, som for eksempel Hjerteslag med låta «Kong Oscars gate» og Pompel & The Pilts med samleplata Skostredet Forever. Et band er oppkalt etter Festplassen midt i Bergen sentrum. Bandet Kløver og Skarre R er oppkalt etter bergensernes kjæreste konsonant.

Nyere artister fra Bergen som Hjerteslag, Lars Vaular, John Olav Nilsen & Gjengen og Fjorden Baby! har blitt populære i hele Norge med tekster på dialekt og tydelig lokal tilhørighet. Men det å være fra Bergen har ikke alltid vært en fordel for å komme seg frem i pop-bransjen. Det var ikke spesielt hipt å synge på bergensk utenfor Bergen når Per Arne «Piddi» Fjelstad startet opp Pompel & The Pilts i 1988. Også Barbie Bones som sang på engelsk prøvde å dysse ned Bergens-koblingen da de promoterte seg selv tidlig på 1990-tallet, blant annet med å vri godt på poststempelet før blekket tørket, for å skjule hvor pakkene de sendte ut til plateselskapene ble sendt fra.

Piddis tekster har blitt betegnet som både hverdagspoesi og nachspielpoesi. For ham er det viktig at teksten flyter sammen med musikken og ikke stikker seg for mye ut. – Bergensdialekten kan fort bli stakkato og kantete og det gjelder å finne de riktige ordene for å få det til å flyte, forteller Piddi over en pils på puben Konrads Kåk i en lydpause mellom to konserter på onsdag kveld.

Pompel & The Pilts spilte på den offisielle åpningen av Garage 16. mai 1990. Selv om bandet angivelig la opp i 1994 har de hatt en rekke gjenforeningskonserter på Garage i ettertid, spesielt på jubileer og 16. mai-feiringer. Piddi ble tidlig en del av miljøet rundt pre-Garage. Han jobbet blant annet en kort periode som servitør på La Garage, som var en kombinert rockeklubb og meksikansk restaurant som Frode Svanevik åpnet i kjelleren til dagens Garage i 1986.[9] Fra 1988 ble det arrangert jammer på scenen i regi av Dennis.[10] Samme år debuterte Pompel & The Pilts med kassettutgivelsen Kjellerteipen, som de ga ut selv.

I 2012 startet Piddi opp bandet Evig din for alltid sammen med veteraner fra Bergens poprock-miljø.[11] Også de synger på dialekt med bergensgeografi i titlene. Selv om det har blitt mer hipt med bergenske tekster, forekommer fortsatt formuleringer som «Denne plata er viktig – men bare i Bergen», som var overskriften på en anmeldelse av debutplaten Evig din for alltid (2013) i Dagbladet.[12] Begrunnelsen for denne påstanden var i følge anmelder Øyvind Rønning at bandet sang om lokale steder som Nygårdsbroen, Møhlenpris og Kronstadtunnelen. I følge denne logikken er artister som deLillos, som synger om stakkars Oslo og Frognerbadet, og Joachim «Jokke» Nielsen, som synger om St. Olavs plass, bare interessant for de som bor i Oslo.

Sang på dialekt høyner i alle fall allsangfaktoren mange hakk.

Allsang, bråkebøtter og luftgitar
Det er lørdagskveld og straks klart for konsert med Pompel & The Pilts. Dennis er tilbake på Garage. I går kveld var han på USF Verftet og mottok hederspris på den første Bergen Awards-utdelingen. Prisstatuetten, som er formet etter modell fra byfjellet Løvstakken, er allerede plassert på en hylle i baren oppe i første etasje.[13] Ikke overraskende vant Hjerteslag prisen for årets band. Heller ikke overraskende vant selskapet Norwegian Rain, som spesialiserer seg på stilig regntøy, prisen for årets designer. Det har stort sett regnet under hele festivalen, og lengselen etter stilig regntøy øker dag for dag.

Presis klokka 22.00 kommer Pompel & The Pilts opp på scenen. Piddi setter an stemningen med et kort og kraftig «HEY!» i mikrofonen. Publikum jubler og skåler. Bandet har med egen lydmann og lyden er et par hakk klarere enn på mange av de andre konsertene denne uken. Trommeslager Frode Unneland tilhører originalbesetningen.[14] Han har kledd seg opp i en Pompel & Pilts t- skjorte for anledningen. Flere i publikum har på seg den samme. Med på bass er Frank Hammersland, kjent fra Popium og Pogo Pops. Bortsett fra et par ekstra kilo og litt flere år i ansiktet har han den samme gutteaktige utstrålingen som på 1990-tallet.

Hvorfor spiller ikke flere band i powertrio-formatet? Bandet spiller låt på låt med stram åttendedels-riffing og tighte breaks som også kan «leses» på ansiktsmimikken til Unneland. Allsangen blir sterkere og sterkere utover i settet, som avsluttes med «Fineste klær». Låta starter med en bassgroove og allsang. Piddi skryter av publikums sang. Med unntak av diverse selfie-aktiviteter er folk helt tilstede i konserten. Sånn har det ikke vært hele uken.

Etter konserten står Piddi og Hammersland og hører på gamle kjenninger i Emmerhoff & The Melancholy Babies. Flere i Pompel-t-skjorter kommer bort og takker for konserten. En kraftig metall-fyr med mørkt hår i hestehale skåler med alle rundt seg, han ser ut til å like musikken, men bråker fælt og skravler høyt. Også flere andre i publikum snakker høyt sammen. Det samme har skjedd på flere konserter gjennom uken. Piddi og Hammersland ser irritert og vantro rundt seg. Som barn av rockeklubbens storhetstid heller enn dagens festivalæra tar heldigvis begge affære og hysjer på bråkebøttene. Yes! Endelig noen som griper inn.

Senere er puben i første etasje full av svartkledde rockere som går mer og mer i ett med musikken i takt med ølinntaket. Låter som Motorhead’s «Killed by death», Judas Priest’s «Painkiller», Rage Against The Machine’s «Killing in the name of» og Beastie Boy’s «Sabotage» akkompagneres med utrop, luftgitar- og lufttrommespill i nøyaktig synk med musikken. Her har de lært pensum! I følge en metal-trommis som henger i baren er dette en helt vanlig lørdagskveld på Garage. Klokka er ett minutt før stengetid og han har akkurat sikret seg to øl som han rekker å styrte samtidig som han fortsetter å spille lufttrommer på markeringer og breaks i musikken. Etter at alle er kastet ut for kvelden strener han over til 7-Eleven tvers over gatekrysset utenfor Garage. Litt etter kommer han ut med en pølse som han spiser mens han subber nedover gaten i retning Festplassen.

Søndag i Garagen

Det er søndag og festivalens siste kveld. Lokalene er fulle av svartkledde rockere i flere generasjoner. Det florerer av jakker, hettegensere og t-skjorter med hvite påtrykk i gotisk-inspirerte fonter. Dennis har kledd seg opp i en svart skinnjakke. Han hjelper til på scenen før Enslaved skal på. Tomme ølglass i hardplast sparkes bortover gulvet. Musikken fra anlegget blandes med lyder fra linjesjekken og høyrøstede bergensere til en kakofoni av lyder – lyden av ventemodus mellom to konserter etter en lang uke på festival.

Gitarist og låtskriver Ivar Bjørnson har vært fast inventar på Garage siden han spilte sin første konsert med Enslaved på rockeklubben som 14-åring i 1991. Allerede året etter begynte han å snike seg inn på Garage. Han husker at han pleide å gå midt i en pulje av eldre kompiser mens de snakket intenst og liksom var i en dyp samtale om noe. Det var nok lettere å snike seg inn på utesteder før enn nå mener han. Det var også i baren på Garage at Ivar møtte kona si. Han har ikke flyttet seg langt gjennom årenes løp. Ved siden av å være musiker er han også deleier av selskapet ByNorse, med kontorer i samme bygård som Garage.[15]

Enslaved nærmest bodde på Garage midt i den kontroversielle black metal-perioden på 1990-tallet. Garage ble et yndet mål for såkalte «black packere» som valfartet byen i jakten på severdigheter og personer med forbindelse til den norske black metal-scenen. Ivar og bandkompisene i Enslaved var blant målene. Det var en spesiell tid der mye rart skjedde, minnes Ivar. Han husker godt at Varg Vikernes pleide å henge på Garage før han ble dømt for mordet på Øystein «Euronymous» Aarseth i 1994. Han husker også at noen ble sure fordi de måtte legge fra seg øksene i døra.

– Gikk virkelig folk rundt med øks!?

– Ja! Det er ikke så rart heller med tanke på at de kanskje hadde 300 mann etter seg i bygdene de kom fra, humrer Ivar.

Presis kl 22.00 dempes lyset og Enslaved kommer inn på scenen. – Kult å se så mange på konsert på en søndag, betyr at så mange ikke er kristne, roper vokalist Grutle Kjellson ut til publikum. Publikum kvitterer med skål og rockehilsen, der pekefinger og lillefinger stikker opp som djevelhorn. Kommentaren kan tolkes som en ironisering over satanismefokuset i deler av metal-miljøet. Selv om musikken er mørk, hard og veldig høy, og sikkert ville ha skremt bort mange mennesker, fremstår bandet som en godlynt og humoristisk gjeng mellom låtene. Kommentarer som «vi er et band fra Østlandet, neida vi er fra Bergen» og «nå skal vi ta en låt som ikke er så god, men veldig lang», er i tillegg til vitsefortelling en del av talk-showet.[16] Også trommisen Cato slår til med en liten sambasolo når han blir introdusert. De er tydelig på hjemmebane.

– ØL!, roper Grutle fra scenen mellom to låter. Og vips rekker noen fra salen frem en flaske Tuborg til ham.

– Garage er Norges beste rockepub. Håper det ikke er siste gang jeg kan stå her og si det, sier han lenger ut i settet. Hver gang noen i bandet gjør en bevegelse, som en løftet hånd eller en rockehilsen, følger publikum på. Spesielt på låta «Isa» tar det av. Menigheten løfter hendene og synger med. Albumet ISA ble kåret til årets bergensalbum i 2004. Bandet vant også Spellemannspris for plata som de donerte til Garage, som den første av fire.

– Garage!, roper Grutle til publikum

– Garage!, svarer publikum

– Garage må bestå!!!