Historien om Skjærgårdsgospel og Skjærgårds Music & Mission Festival

Skjærgårdsgospel i Kragerø 1981 – 2000

Det var kanskje ikke tilfeldig at det som skulle bli Norges største festival for kristen musikk hadde sin begynnelse i Kragerø. 

Byen ligger på grensen til Sørlandet og har vært en attraktiv ferieby for sommerturister helt siden Edvard Munchs og Christian Kroghs dager. Med nær tilknytningen til bibelbeltet har det tradisjonelt vært god grobunn for frimenigheter og stor tetthet mellom bedehus og andre kristne forsamlingslokaler. De unge medlemmene i bedehuset i Løkka var inspirert av den nye ånden og den friske pusten som Ten Sing-bevegelsen og etter hvert Jesusvekkelsen bragte med seg, og i 1971 stiftet de et eget tensing-kor som etter hvert fikk navnet Singspiration. Koret rekrutterte snart mange av byens ungdommer, og som for tensing-kor generelt fikk mang en sanger og musiker sin første utdannelse her.

I dette miljøet og i miljøet rundt Frikirkens ungdomskor var det en vennegjeng som begynte å diskutere mulighetene for å arrangere en stor gospelkonsert i Kragerø. I løpet av 1970- og 80-tallet fikk flere nye norske kristne artister mulighet til å etablere egne karrierer gjennom kristne plateselskap og distribusjonsnettverk. 

Lu-Mi, Kirkelig Kulturverksted, Cross Music og Master Music var noen av aktørene som opererte i dette markedet, og på det første arrangementet i Kragerø i 1981 var det kun norske artister som opptrådte: Bjørn Eidsvåg og Jan Groth var blant artistene som var med og danne grunnlaget for en av musikkfestivalene i Norge med lengst levetid. Det er vel bare de store jazzfestivalene og festspillene som slår dem på kontinuitet.

Festivalen oppstod på grunnlag av entusiasme og dugnadsånd - og en sterk tro på at dette var noe som Gud ønsket. Man ville gjerne nå ut med Guds ord gjennom 80-tallets språk, mye trøkk, høy lyd, lyskastere, røykmaskiner og engelske tekster. Det var stor vilje til å få til dette i en liten by hvor det ikke var det helt store livemusikk-tilbudet, verken i sekulær eller kristen sammenheng. Og på tross av enkle forhold de første årene, hadde man den ekspertisen som skulle til for å få dette opp å stå. I festivalstyret var det folk som hadde forbindelser til musikkbransjen, det var en journalist som jobbet opp  mot media, en økonom som tok seg av budsjett og regnskap, en kreativ plakat- og brosjyremaker og en lærer med et solid konferensier-talent. I tillegg var det  flere i dette miljøet som var en del av det lokale næringslivet, og dermed ble det orden på transport, matforsyning, camping for tilreisende publikum og andre praktiske nødvendigheter. Publikum ble loset rundt til omkringliggende campingplasser, og bortsett fra at fredagskvelden måtte tilbringes i Kragerø kirke på grunn av øsende regnvær, ble den spede begynnelsen en så stor suksess at det ikke var noen tvil om at man skulle fortsette året etter.

De første årene ble mye gjort på enkelt vis – dette kan man bl.a. se ved å studere plakater og programhefter. Her er det nøktern grafisk utforming, svart hvitt og tofargetrykk. Man gikk heller ikke av vegen for å supplere artist-lineup’en med tusj på plakaten. Men skitt au – dette var ikke så nøye for entusiatstiske unge mennesker som ville oppleve sine artister spille live i idylliske omgivelser på Berg i Kragerø.

Festivalen var i all hovedsak en vellykket affære som de fleste var positive til, og som derfor hadde livets rett i årene fremover. I 1982 var målet å gjenta suksessen og bygge på samme lest som året før. Gruppene Fermate og Presens som hadde slått an i 1981, ble invitert igjen, og man håpet på at Bjørn Eidsvåg skulle komme tilbake. Og det gjorde han. I festivalprogrammet ønsket konservator Bjørn Sandberg ved Berg-Kragerø museum publikum velkommen til både utstillinger, bygninger og museumsområde. I ettertid kan det se ut som om det var mest fryd og gammen. Selv de eldre i menighetene rundt om i synes å støtte opp om dette selv om noen uttrykte en viss engstelse med tanke på lydnivået. Publikumsoppslutningen var også upåklagelig: Fra 5-6000 festivaldeltagere fordelt over tre dager første året økte det til 8000 det andre. Riktig nok var det noen kritiske røster som fremdeles holdt på at ”djevelen fantes i synkopene”. 

NRK-programmet "Flimra” fra desember 1982 viste et langt innslag fra årets festival, og dette gjorde at enkelte satte kirkekaffen i vrangstrupen. I et leserinnlegg i lokalavisa ”Kragerø Blad” het det at artister og gjøglere fører vårt folk bort fra Gud og står i den ondes tjeneste – og at de ikke gir plass til Bibelens budskap om bot og omvendelse. Med den nye, utradisjonelle linja som festivalen representerte var det ikke til å unngå at det ble noen konfrontasjoner med det etablerte kristne miljøet. Og etter et par festivalsesonger på 1980-tallet var det noen til dels kritiske reaksjoner, blant annet i det kristne musikkbladet ”Treff”.

Utover 80-tallet fikk festivalen et mer og mer profesjonelt preg. I 1983 utvidet man antallet artister, og tilbudet ble mer internasjonalt med artister som svenske Per Erik Hallin og britiske Sheila Walsh og Paul Field. Publikumstallet dette året var økt til 11000. Året etter er festivalen utvidet til fire dager, og amerikanske musikerlegender som Barry McGuire - og Abraham Laboriel og Alex Acuna i bandet Koinonia sto på plakaten. 

Det begynte å swinge skikkelig i den lille ”sørlandsbyen”, og 14 000 publikummere lot seg rive med. En internasjonal programprofil var etablert, men de norske artistene var fremdeles godt representert: i 1985 var blant andre nykommerne Grethe Svendsen og Sigvart Dagslandmed i lineup’en. Tilbudet ble også utvidet med bibeltime, panfløytekonsert i Kragerø kirke (Roar Engelberg og Iver Kleive) apell og allsang.

Skjærgårdsgospel var en etablert suksess på alle måter, men styret i Berg-Kragerø museum som eide festivaltomta hadde fått nok av slitasje på gressplenene og andre ubekvemmeligheter som de store folkemengdene og all transporten medførte.

Det er et klassisk problem at musikk-festivaler kommer i konflikt med omgivelsene, enten det er naboer som klager på støy, trafikk og store folkemengder, eller det blir problemer med tomteeier eller vertskap. I 1986 ble festivalen flyttet et par kilometer ut i fjorden til Lovisenberg Camping. Lovisenberg ble tilholdssted i 10 år inntil det ble eierskifte på campingplassen og retur til Berg. Nå ble det bygget ut et eget område for hovedscenen slik at parkgresset skulle bli forskånet for de store publikumsmassene.

I løpet av 1980- og -90-tallet representerte Skjærgårdsgospel, foruten at den var den største kristenmusikk-festivalen i Norge, et unikt og formidabelt innslag i Kragerøs kulturliv. For mange unge, kristne mennesker har dette vært et kjærkomment reisemål og en viktig møteplass om sommeren. I løpet av de hektiske festivaldagene ble den lille byen snudd litt på hodet, og folkelivet ble enda litt mer yrende langs bryggene og i de trange gatene. Det ble også musisert utenfor de store festivalscenene på Berg og Lovisenberg: noen av artistene, mange av dem med en betydelig internasjonal karriere, spilte også på byens utesteder til stor glede for lokalbefolkning og tilreisende turister.

I tillegg kan det nevnes at den selvfinansierte festivalen genererte betydelige økonomiske fordeler for byens næringsliv. Det dreide seg om millioninntekter. Utifra en kalkyle som ble gjort etter siste sesong i år 2000, gikk byen glipp av flere millioner hvert år uten festival.

Etter hvert så man muligheter for å gjøre mer enn å arrangere en ren musikkfestival hvor profesjonelle artister opptrådte for publikum. Det var behov for å stimulere et aktivt kormiljø, og i 1990 ble Skjærgårds Gospelkorfestival etablert, sterkt inspirert av Stockholm Gospelkörfestival. Omtrent samtidig ble det satt i gang en egen festival for kristenruss, og i 1999 kom Barnegospelfestivalen som et kjærkomment tilskudd til ungdoms- og voksenaktiviteter.

Skjærgårdsgospel eksisterte i 20 år uten nevneverdig økonomisk støtte. Det var god dugnadsånd og entusiasme, og dyktige folk i styre og festivalapparat som gjorde dette til en unik og langtlevende festival til glede for lokalbefolkning og tilreisende festivaldeltagere. Det er dessverre så altfor lett å bli nærsynt og ta for gitt at ting går av seg selv i en slik sammenheng. Dette har nok vært tilfelle for mange lokalsamfunn og politikere som har mange hensyn og ta. Slik var det nok også i lille Kragerø – man så ikke tydelig nok hva denne festivalen betydde for byen. Når det i tillegg igjen bygde seg opp en misstemning i museumstyret på Berg, innså ildsjelene i SG at det var på tide med forandring. Det var også en forståelse rundt det faktum at det var på tide med et generasjonsskifte. Nye, unge entusiaster måtte få slippe til og være med å skape og drive en festival for ungdom.

Siden man ikke følte seg helt velkommen og ivaretatt i Kragerø lenger, var det aktuelt å se på ny lokalisering av festivalen. Valget falt etter hvert på Risøya i Tvedestrand kommune. Her hadde Sjømannskirken, Den norske broderkretsen på havet og Normisjon drevet folkehøyskole siden 1950, og forholdene lå svært godt til rette for å bygge opp et festivalområde med campingfasiliteter.

Skjærgårds Music & Mission Festival  2001 - 

Festivalen skulle flyttes og fornyes, og etter en prosess med planlegging og arbeid sto man klar til å ta i mot nye generasjoner med ungdom på Risøya 2001. Det ble lagt ned en del innsats i å opparbeide området og tilrettelegge for ulike aktiviteter under festivalen.  

Det var behov for å markere en ny start, og et skritt i den retningen var å gi SM&M en ny visuell profil. Med den nye logoen med headset, jordklode og skyggelagt, moderne font ville man signalisere en ny æra for festivalen. Grunntanken fra Skjærgårdsgospel ble likevel ført videre her: man ville presentere kristen musikk i hele sin bredde, blant annet gjennom å hente inn store internasjonale, kristne artister. Musikken, mennesket, og det trosmessige, spirituelle innholdet blir tatt på alvor. Det er viktig å formidle gode verdier til unge mennesker, og det legges vekt på å skape og opprettholde en god stemning. 

Festivalen er rusfri, slik det også var i Kragerø, og det oppleves lite rølp, rot og forsøpling. Noen mente dette ga foreldre en trygghetsfølelse, når de sendte barna dit. Dette gjør det dessuten tryggere for foreldre å sende sine barn dit. En godt innarbeidet leirkultur i kristen-Norge har betydning for arrangørene, og stort sett har de som har vært med i menigheter rundt om i landet denne tradisjonen med seg når de reiser, for eksempel gruppevis, til festivalen. Av og til er reisen organisert som busstransport slik man er vant til fra leirturene, og det er gjerne på slike leirer det unge publikummet har hørt kristen livemusikk før de kommer til festivalen.

På SM&M har man videreført ideen om varierte tilbud utover det som skjer på musikkscenen, og det er blitt et mangfold av aktiviteter etter hvert. Kort sagt er SM&M blitt mye mer enn en ren festival for kristen musikk, og i dag strekker festivalen seg over 6 dager med ca. 150 ulike programposter, hvorav 40 av dem er livemusikk fordelt på 8 ulike scener. Impro-teater, Silent Disco, quiz og konkurranser er blant aktivitetene festivalpublikummet kan oppleve. Det er også en egen gate med stands hvor flere utdanningsinstitusjoner, organisasjoner og publikasjoner i kristen-Norge kan presentere seg og sine tilbud. 

Et stort telt utgjør hjertet i festivalen, og her kan man gå på morgenmøter, delta i lovsang, oppleve konserter og diverse andre happeninger. En populær ”stasjon” som har kommet i løpet av de siste åra er ”Bedehuset”, et telt innredet som et gammeldags bedehus. ”Bedehuset” representerer kjærligheten til røttene og samtidig en ironisk distanse til gamle dagers kristenkultur og –estetikk. Her synges gamle bedehussanger til akkompanjement av fullt band.

Festivalområdet har vært under utvikling i alle de årene SM&M har funnet sted, og i 2019 tar man blant annet i bruk et helt nytt bygg på tomta der den gamle grafittidekorerte låven sto. Bygget som er en idrettshall (Risøyhallen), tilhører folkehøyskolen og skal brukes til media-/presserom, konserter, korworkshop og dansebattle under navnet ”Blåkk” i festivaluka.

Med generasjonsskiftet og nyetableringen kom en del nye artister til SM&M.

Norske artister som hardcorebandet Silence The Foe, Maria Solheim og Sigvart Dagsland var med i lineup’en det første året på Risøya. Opp gjennom årene har festivalen presentert et bredt utvalg av norske og internasjonale artister:

Sufjan Stevens, Jesus Loves Electro, LZ7, Lionheart Brothers, Extol og Lisa Børud er blant disse. Eldre artister som Larry Norman, Bryan Duncan, Jerusalem og Carola har også vært med i festivalmenyen.

Det er viktig å presentere en viss bredde sjangermessig, men det er ikke aktuelt å booke profane artister for å ha attraktive, salgbare navn på plakaten. Fokuset på å skaffe kristen musikk en arena er der i dag, på samme måte som i 1981. Midlene er knappe, men man får mye ut av det likevel, blant annet gjennom samarbeid med andre aktører. Det er etablert god kontakt med store festivaler i England, Nederland, Australia og USA. Artistenes holdninger og verdier er like viktig som forkynnelse og eksplisitt kristne tekster. Det store målet, også gjennom bookingprofilen, er å formidle gode holdninger til ungdom og det å gi dem et godt selvbilde. Gode musikkopplevelser er også viktig.

Det er snart 40 år siden festivalen så dagens lys, og det åndelige klimaet er vesentlig endret i løpet av disse årene. Kampen for å forsvare moderne kristen populærmusikk er ferdigkjempet. Da metalbandet Extol med sitt til dels ekstreme musikalske uttrykk opptrådte på Risøya, vakte det litt reaksjoner, men en artist som Larry Norman og ikke minst Skjærgårdsgospel har banet vei for dagens situasjon. USA er den store eksportøren av kristen populærmusikk, og EDM-gruppa Jesus Loves Electro som har opptrådt på festivalen flere ganger, er et av de mest populære bandene i dag.

Totalt er det 800 frivillige medarbeidere og 9 ansatte i festivalen. Konsertsystemer har ansvar for hovedscenen, og en teknisk sektor i festivalen jobber med alle de andre, mindre scenene. I dag er det tekniske i stor grad profesjonalisert – mange lyd/lys-teknikere ansatt i diverse firma kommer og jobber på festivalen, og det rekrutteres unge interesserte til dette arbeidet. Skjærgårds har et tett samarbeid med Lydlåven i Kragerø. Camping/overnatting ivaretas av diverse leirorganisasjoner.

Stiftelsen Skjærgårds har en omfattende aktivitet året rundt med utgangspunkt i festivalen. Det er 200 - 250 aktivitetsdager i løpet av et år, hvor noen arrangementer går parallelt. Det legges opp turneer med artister og team som er rundt og spiller, blant annet med amatørutøvere, og det drives en omreisende festival for barn. 

Skjærgårds er mer eller mindre en landsdekkende bevegelse som blant annet inkluderer 6 stasjonære festivaler. En av disse festivalene er Skjærgårdssang som arrangeres både i Norge (Langesund) og i Sverige (Tanumsstrand) hver sommer. Målgruppa er folk fra 40 år og oppover, og dette er en populær event med mange deltagere. En god del av artistene spilte på Skjærgårdsgospel i Kragerø på 1980-tallet, og mange blant publikum var nok også der. I år arrangeres Skjærgårdssang for tolvte gang, og det ser ut som om også dette arrangementet er kommet for å bli.

Denne artikkelen er skrevet etter samtaler med Roar Eikli og Erik Wessman på Risøya i juli 2017 og Tron Mathisen og Morten Skjævestad i Kragerø i september 2018.

I tillegg er det hentet opplysninger fra Tron Mathisens kapittel om stiftelsen Skjærgårds mange aktiviteter i boka  ”Misjon i bevegelse”, utgitt i forbindelse med Santalmisjonens og Indremisjonsselskapets 150-årsjubileum i 2017.