Intervju med Robert Santelli

– Mange i min aldersgruppe er triste fordi gitaren er på vei ut av populærmusikken. Men musikk er musikk, sier tidligere Rolling Stone-journalist, forfatter og museumsutvikler Robert Santelli fra The Grammy Museum.

  • Robert Santelli på Rockheim.
    1/1
    Robert Santelli på Rockheim. Rockheim

– Jeg kan gå på en EDM-stadionkonsert og bli fysisk løftet opp av bakken av hoppende mennesker. Musikken beveger og påvirker publikum. Det er imponerende, sier Robert Santelli som deltok konferansen From Youth Culture to Cultural Heritage på Rockheim tidligere i juni.

Der holdt han innlegget Saving Our Soul – Music Museums in Contemporary Music Culture, med fokus på hvor forskjellig såkalte babyboomere og millenniumsgenerasjonen forholder seg til musikk og musikkmuseum. De fleste musikkmuseer vi har i dag, mener Santelli, er født av babyboomeres lidenskap for å ta vare på musikkhistorien og gleden av å for eksempel se kjente musikeres instrumenter henge på en vegg, eller en håndskreven sangtekst på et ark bak en monter. 

 – Unge i dag er ikke interesserte i objekter, men å ta del i opplevelser. I stedet for å se på en gullplate, så må du kunne remikse den. Jeg mener ikke at babyboomers ikke liker slikt heller, men millennials krever det. Vår jobb er å finne ut hvordan vi møter disse forventningene.

Samtidig har tilfanget av utstillingsgjenstander endret seg betraktelig. 

 – Jeg snakket med rapperen NAS om en mulig hiphop-utstilling og spurte om han ikke hadde noen håndskrevne tekster. Han bare lo. Han skriver alt på telefonen. Det finnes ikke håndskrevne tekster lengre. Da får vi heller ikke se progresjonen i tekstskrivingen. 

  • Robert Santelli holder foredrag på Rockheim.
    1/1
    Robert Santelli holder foredrag på Rockheim. Rockheim

Etter flere år som musikkjournalist i Rolling Stone, ble Santelli i 1995 hyrt inn, som en av fem personer, til å bygge opp musikkmuseet Rock & Roll Hall of Fame, ofte bare kalt Rock Hall, like ved vannkanten til Lake Erie, i Cleveland, Ohio. 

– Mange mente vi var forrædere. «Du blir kjent som han som drepte rock’n roll» sa de. De mente at det å institusjonalisere rocken, ville ta livet av sjangeren. Jeg trodde ikke på det i det hele tatt. Jeg visste at vi trengte museet. Vi måtte bevare historien, mens mange fortsatt var i live.

Senere ble han ansatt for å få opp The British Music Experience i London, deretter ble han ringt opp av Microsoft-grunnlegger Paul Allen som ville åpne musikkmuseum i Seattle (MoPOP), før han gikk til The Grammy Museum i Los Angeles der han fortsatt jobber – nå i en løsere rolle, som en slags omreisende ambassadør. Santelli har også en rekke bokutgivelser bak seg, både som såkalt ghostwriter, redaktør og forfatter, noen av dem er også oversatt til norsk. 

– Jeg er usikker på om vi kan ha flere musikkmuseer i USA nå. Det åpner snart et nytt i Arizona med musikkinstrumenter. De vi bygger nå, liker vi å kalle utdanningssentre, som Woody Guthrie Center som vi nettopp bygde. Museene har også et ansvar for å tilrettelegge for framtidens musikk, så et ungt menneske kan komme og ta et kurs eller se en inspirerende utstilling – og så skape noe som tar oss videre. Vi ser at dette skjer på Grammymuseet og vi er stolte av å si at dette kommer ut av våre utdanningsprogram hvor de for eksempel lærer om Bob Dylan eller Woody Guthrie. Så drar de hjem og bruker det på en måte som moderniserer de samme idealene til Dylan og Guthrie, som gjør dem relevante i dag. Da vet man at musikkmuseene gjør jobben sin. 

  • Santelli sjekker ut utstillingen Rockens verktøy på Rockheim.
    1/1
    Santelli sjekker ut utstillingen Rockens verktøy på Rockheim. Rockheim

Santelli peker også på musikkmuseenes rolle som navigatør i fremtiden. 

– Selvsagt kan hvem som helst hente fram hvilken som helst sang, blant millioner av dem. Men hvilke sanger? Vi har et gitt antall timer – hvordan er vi sikre på at denne tiden brukes på best måte? Å velge de riktige sangene, som kan gi en dypere forståelse for kunstformen. En gang i tiden hadde vi musikkpublikasjoner med musikkritikere som kunne hjelpe deg å navigere. I dag finnes det jo blogger og hvem som helst kan være kritiker – men det er så mye materiale der ute. Jeg tror noe av ansvaret til musikkmuseene er å gjøre både fortidens og nåtidens musikk levende og gi den mer mening, så den ikke bare smetter inn det ene øret og forsvinner ut det andre. Vi gir musikken kontekst og mulighet til å forstå den på andre måter, slik at du kanskje tenker «Milde moses, jeg har aldri tenkt på den sangen, eller den artistens genialitet».

I opptakten til konferansen på Rockheim skrev kurator Synnøve Engevik en kronikk i Aftenposten som blant annet reiste spørsmål om nettopp hvem som har fått definere populærmusikkens historie, og hvilke artister og låter som er løftet frem og kanonisert. Professor Andy Bennett, som også gjestet konferansen på Rockheim, har skrevet at populærmusikkarven i all hovedsak er blitt diktert av en anglo-amerikansk, hvit og rockorientert middelklasse. Kanskje en ikke helt ueffen beskrivelse av Robert Santelli selv.

  • 1/1
    Rockheim

– Det er mange…la oss kalle det kontroverser, i musikkmuseene i dag. Gjør vi nok for å fortelle kvinnenes historier? Gjør vi nok for minoritetene? For LHBT-samfunnet? Det er en flora av mangfoldige grupper som i stor grad har bidratt til verdens musikktradisjon. Og la oss være ærlige – menneskene som har skrevet om populærmusikkhistorien er hvite menn. Jeg tror at når vi blir mer klar over problemstillinger rundt mangfold i dagens samfunn, så vil det tillate andre mennesker – som ikke er hvite menn som meg selv – å gjenfortelle og revurdere historiene.

– Men, legger Santelli til:

– Uten å forandre historien. For man vil ikke forandre historien for å være politisk korrekt i dag. Det er ikke rettferdig, det var ikke rettferdig, men det var sant at i mange år var dette et mannsdominert uttrykk. Kvinner hadde ikke de samme mulighetene som menn hadde. Jeg vil ikke forandre på dette og si «Joda, det hadde de!», og fortelle noe som ikke er sant. Historien må holde seg sann hvis den skal ha verdi, ikke sant?

Om 15 til 20 år vil en museumskurator kunne fortelle en bredere historie, mener Santelli. 

– Om for eksempel rollen til latin-amerikanerne i amerikansk musikk, og uten tvil om rollen til kvinner og homofile. Når vi tenkte på disko, forbandt vi det med de italienske miljøene i USA, med Saturday Night Fever (Lørdagskjøret), og til dels med det afro-amerikanske miljøet. Men det skeive miljøet spilte en stor rolle i dette. Nå begynner vi å forstå dette og kan si «dere var viktige!». Dette er elementer som historien vil rette opp mens vi beveger oss videre.

– De gode nyhetene er at dagens populærmusikk er mer mangfoldig enn noen gang. Den aksepterer minoritetsgrupper, kvinner slipper å være bare vakre eller seksuelt provokative på scenen. Alt dette gjør meg optimistisk på vegne av hvilken retning populærmusikken beveger seg i. Jeg vet at mange i min aldersgruppe er triste fordi gitaren ikke er hovedinstrumentet i populærmusikken i dag, men jeg sier det er ok. Musikk er musikk. Skap noe som gjør at jeg reagerer følelsesmessig, enten det er på en gitar eller på en datamaskin. Det spiller ingen rolle. Jeg vil bli beveget av musikken – og det skjer fremdeles i dag med unge mennesker, på en fantastisk måte. 

  • Santelli på konferansen From Youth Culture to Cultural Heritage.
    1/1
    Santelli på konferansen From Youth Culture to Cultural Heritage. Rockheim

Santelli feier bort det ledende - og ladede - spørsmålet vi stiller: om populærmusikken noen gang vil bli like viktig som på 60- og 70-tallet.

– Som mine egne barn sier til meg: «Far, ikke fortell om din tid som om den var den beste». Men - jeg tror unge mennesker forbruker og absorberer musikken annerledes enn før, og på grunn av det får de et annet følelsesmessig forhold til musikken. Da det fantes platebutikker måtte du fysisk dra dit, kjøpe en plate, ta den med hjem og faktisk lytte – som om det var det eneste som betydde noe akkurat da. Og du var nødt til å sitte og lytte – om du forlot rommet så kunne du ikke høre lengre. Med strømmetjenester og små ørepropper kan du velge fra en million sanger på sekundet. Da anstrenger man seg ikke på samme måte. Det er ikke nødvendigvis bra eller dårlig, men jeg tror du må jobbe hardere for at det det skal bli verdifullt for deg, og at det tar lengre tid å bygge et emosjonelt forhold til artisten.

– Som musikkhistoriker må jeg si at det alltid er høyder og bunner. Hva framtiden bringer tror jeg ikke er noe jeg kan forestille meg på dette tidspunktet. Men jeg tror musikken, som har fulgt oss siden menneskehetens barndom, uten tvil vil leve videre. Den vil finne sin egen relevans mot unge mennesker og de skiftende generasjonene. Mitt håp er at jeg gjør min jobb, som er å gjøre fortidens musikk tilgjengelig for unge mennesker i dag og i morgen, så de kan bruke det som en brønn av inspirasjon og kunnskap – og bruke det til å lage flott, kontemporær musikk.