Jørn Simen Øverlis møte med Vladimir Vysotskij

«Det var i Kraków i Polen i 1983. Midt på natta. På fyllefest blant studenter og Solidarnosc-aktivister, en kort fristund for mine nye polske venner som levde et tøft og slitsomt liv på den tida.»

  • Jørn Simen Øverli fikk Spellemannspris for albumet Levende Bandasjer - Jørn Simen Øverli synger Vysotskij, fra 1989. Foto: Even Finsrud/Musikkultur
    1/1
    Jørn Simen Øverli fikk Spellemannspris for albumet Levende Bandasjer - Jørn Simen Øverli synger Vysotskij, fra 1989. Foto: Even Finsrud/Musikkultur

Søndag 29. april kl. 19.30 spillerJørn Simen Øverli og Espen Leite konsert på Rockheim. Oversatte sanger av Vladimir Vysotskij er sentralt på repertoaret i konserten, som varmer opp til arbeidernes dag 1. mai. Kjøp billetter.
Her kan du lese Jørn Simen Øverlis egne ord om sitt møte med Vladimir Vysotskijs sanger. Dette er første kapittel av Øverlis bokutgivelse Ulvejakten, som du kan kjøpe under konserten på Rockheim. 

«Det var i Kraków i Polen i 1983. Midt på natta. På fyllefest blant studenter og Solidarnosc-aktivister, en kort fristund for mine nye polske venner som levde et tøft og slitsomt liv på den tida. Men de opplevde sitt livs første optimistiske frihetsrus og følte at arbeidet deres i Solidarnosc for et menneskeverdig liv, nyttet. Dette var begynnelsen på alle omveltningene som skulle komme i Øst-Europa. Jeg var en romantisk revolusjonær aktivist som var sendt til Polen av eksil-polakker i Norge for å finne Solidarnosc-sanger.

            Alle som har opplevd en skikkelig fest i Polen, vet at det vanskeligste og viktigste der og da, er å unngå alkohol. Polakkene har så mye bedre trening enn oss, de drikker deg under bordet på en halvtime uansett.

Vi feiret at mine aktivistvenner hadde klart å lure politiet trill rundt tidligere på dagen. Hva som hadde skjedd, husker jeg ikke lenger. Men de kylte ned vodka og vin og skreik og hylte og ravet rundt i voldsom fysisk utfoldelse. Det var umulig å snakke med dem eller å få kontakt med dem. Men alle sammen så lykkelige ut! Desperat lykkelige. Ingenting kunne få dem ut av denne tilstanden før de sovna av seg sjøl. Trodde jeg. For plutselig inntrådte den største forandringa jeg har sett hos noen mennesker noensinne.

            Gjennom fyllerøret hørtes noen merkelige skrapelyder. Det hørtes ut som en baklengs avspilling inne i en stor blikkboks av et forvrengt og overstyrt kassettbånd som noen måtte ha tråkka på. Var det meg som var full og de andre som var edru? Jeg trodde ikke hva jeg så. Samtlige personer i rommet stivna øyeblikkelig – i ulike stillinger. Sløvheten forsvant og ansiktene ble oppmerksomme. Alt ble stille. Alle satte seg forsiktig ned. Bare rolig pust, dype sukk og av og til litt stille gråt kunne høres.

Vladimir Vysotskij sang.

Jeg ble selvfølgelig voldsomt nysgjerrig på denne sangeren. Hva slags kunstner var dette, som kunne ha en slik utrolig effekt? Gikk det an å få tak i innspillinger med mannen?

            Jeg lærte fort at så godt som alle polakker hadde kassettopptak av Vysotskij hjemme hos seg. Men besittelse av slike opptak var forbudt og kunne resultere i fengselstraff. Alle visste det, men ingen sa det. Jeg var havna i et dobbeltsamfunn. Kassettopptakene ble kopiert fra spiller til spiller i dypeste hemmelighet, og de stammet stort sett fra undergrunnskonserter.

            Snart forsto jeg at det fantes en uoffisiell sangskatt i østeuropeiske land, og at den var et talerør for folks innerste og sterkeste følelser. En sangskatt som få eller ingen i Norge hadde peiling på, og som det ikke fantes rapporter eller skriftlig materiale om verken i øst eller vest. I Norge visste vi riktignok at den politiske bevegelsen Solidarnos*c* hadde sine poetiske sanger med politisk innhold. Men nå lærte jeg at Vysotskijs viser, som han både laget og sang sjøl, lå bak og var inspirasjonskilden til de vakre og sterke

I dag er det lett å se disse Solidarnos*c*-sangene som nøye knytta til pionertida for framvoksten av et nytt Øst-Europa, og de har først og fremst historisk interesse. Vysotskijs sanger blir nok oppfatta som politiske av mange. Men de er ikke agitatoriske, og de er ikke bundet til en bestemt tid. De har en universell karakter, noe som ikke minst den vedvarende populariteten deres i dag er bevis for.

På overflaten framsto visene til Vysotskij som muntre historier folk flest kjente seg igjen i. Hverdagshistorier fra østeuropiske land, begivenheter som kunne ha skjedd hvem som helst. Om ikke alle hadde opplevd det som sto i visene sjøl, så hadde de hørt liknende historier. Dette var viser om storartede forbrytelser, om svik, erotikk, kjærlighet. Mange av dem inneholdt eksistensielle betraktninger, og mange henta stoff fra yrkeslivet. De handla om sjømenn, soldater, fabrikkarbeidere, horer, småtyver, kort sagt alle slags mennesker. Av og til dukket kjente eventyrskikkelser opp. 

Men mellom linjene lå budskapet om menneskenes dårskap og makthavernes hykleri. Russere og andre østeuropeere koste seg over sangene, som var umulig for makthaverne å stoppe. I 1960-og 70-åra ble budskapet oppfatta som en nådeløs avkledning av et pillråttent totalitært styre som utga seg for å være kommunistisk, men som i virkeligheten var blitt til ”rød fascisme”,et uttrykk jeg lærte av mine nye polske venner. Disseksjonen av systemet ble gjort med kirurgisk presisjon, vidd og eleganse. Visenes universelle karakter gjør at de er like populære i dag, ikke minst blant ungdom, og man lytter til Vysotskij på en litt annen måte enn man gjorde på 1960- og 70-tallet. For meg ble disse visene gode innfallsporter til tanke- og følelsesliv hos russere og til dels andre østeuropeere.

Egentlig var jeg jo ikke dradd til Polen for å jakte på Vysotskij-viser, men mange jeg kom i kontakt med, sa at det var hans viser jeg burde ta for meg, og at de kunne sende meg kopier av sine opptak. Jeg har ikke tall på alle tomkassettene jeg har lagt igjen hos venner i Polen og etter hvert i Sovjetunionen/Russland. Men jeg fikk aldri tilsendt noen Vysotskij-opptak i retur. Gode tomkassetter som virka, var sjølsagt mangelvare. Herved tilgir jeg dere, mine venner. Nå skjønner jeg at dere hadde bedre bruk for dem enn meg.»

  • Espen Leite (fv) og Jørn Simen Øverli holder konsert på Rockheim 29. april kl. 19.30.
    1/1
    Espen Leite (fv) og Jørn Simen Øverli holder konsert på Rockheim 29. april kl. 19.30.