Aldri Stille

Dette mystiske som skjer når man beskriver verden med lyd. Jeg prøver å lære. Men jo mer jeg jobber og dypere jeg graver, jo mer jeg investerer og involverer meg, desto større blir mysteriet. Jeg har blitt flinkere på det tekniske, har lært meg snarveier og triks. Jeg vet litt om hvordan frekvenser jobber sammen, og er blitt ganske god på form. Men, hva som egentlig skjer inne i musikken, hva som gjør musikk til musikk, det vet jeg ikke.

Men - jeg tror jeg vet hva musikk gjør med oss. Hvorfor vi er så opptatt av det. Hvorfor det er så viktig for oss å lese fiksjon, poesi, se film, høre på musikk, se på fotografier og malerier. Hva er egentlig meningen med kunst? Et stort spørsmål, og langt smartere folk enn meg har skrevet mange og kloke tanker om det. Bokhyllen min er full av bøker som prøver å svare på det.

Hvorfor trenger vi musikk? Hvorfor bruker vi så mye tid og energi på det? Og hvorfor gir det oss så mye? Er det en fellesnevner? Jeg tror svaret er veldig enkelt: mental helse. Det høres så sykt lite sexy ut, men jeg kommer ikke på noen mer bedre måte å beskrive det på. Vi trenger rett og slett kunst for å være bedre mennesker.

Kunsten stiliserer virkeligheten, leker med form, gir oss en trygg ramme til å utforske og sette ting på hodet. Og siden vi er estetiske vesener, så responderer vi bedre på en stilisert versjon av verden. Kunst er en empatimaskin som gir oss muligheten til å være i hodet til andre, utforske og oppleve ulike perspektiver og tanker, som igjen gir oss identitet, tilhørighet, glede, spenning, bekreftelse. Vi har rett og slett godt av det.

Sett i forhold til andre kunstformer er musikk i særklasse – den er immateriell og består av lydbølger i luften. Formen tvinger oss til å assosiere, spiller på hukommelse og erfaring. Jeg tror musikk kanskje mer enn andre kunstformer tvinger hodet vårt til å jobbe med det. Den har en snarvei langt inn i nervesystemet vårt.

Mitt forhold til musikk er todelt. Det ene er innspilt musikk – meg foran høyttalerne med en plate på, stort sett alene, og den andre ute i den store verden, konserten – sammen med andre, en kollektiv og sosial opplevelse. De foregår på ulike premisser, men begge handler om å lytte på musikk. Det er det to ganske ulike sider av samme sak, og i over 25 år har jeg inntatt en jevn dose av begge.

Ikke bare det, men jeg kunne gjøre et levebrød av det. Enten har jeg jobbet med plateutgivelser som artist, designer eller plateutgiver, eller stått på scenen som musiker, komponist og arrangør. I mars 2020 ble det redusert til bare den ene siden. Verden ble satt på pause, alt av konserter ble avlyst, vi kunne ikke lengre møte likesinnede og ha kollektive lydopplevelser. Det var selvfølgelig svært dramatisk.

Viktige ting som var bygget opp over lang tid fikk seg en alvorlig trøkk – arrangører, musikere og publikum – alt stoppet helt opp. Mange jeg kjente tok det tungt. De sterile streaming-konsertene gjorde egentlig bare denne opplevelsen verre. Det føltes distansert og konstruert. Vi latet som det var gøy fordi det minnet oss om hva som ikke var der lengre. Jeg var med på et par online-prosjekter, men så takket jeg nei og logget av.

Men skal jeg være helt ærlig så var det for meg en fin tid. Jeg har nesten ikke turt å si det høyt, for jeg vet mange hadde det knalltøft, og jeg ville selvfølgelig ikke at noe av dette skulle skje. Også jeg mistet inntekter på avlyste konserter – men mitt forhold til musikk ble enda sterkere og dypere av denne bråstoppen. Fraværet av konserter fikk meg til å tenke mer over den innspilte musikkens rolle.

Jeg lyttet på hundrevis av plater og lagde ny musikk selv. Nå som verden er i ferd med å åpne opp igjen har jeg begynt å gruble litt på hvorfor det var slik for meg – hvorfor klarte jeg meg fint uten å treffe andre og ikke se eller spille konserter på over ett år. Hvorfor er mitt personlige forhold til innspilt musikk så sterkt at det tålte en trøkk som dette?

I et historisk perspektiv er innspilt musikk nesten helt nytt, et resultat av det 20.århundrets teknologiske gjennombrudd som knapt har eksistert i hundre år. I tusener av år eksisterte musikk enten som noe som ble spilt, eller i form av instruksjoner om hvordan det skulle spilles. Det 20. århundret forandret det. Vi kan med magnetisk bånd eller digitale chiper fange et stykke lyd for all evighet.  Lydopptak gjenskaper ikke et øyeblikk, det beskriver det.

Kanskje er grunnen til at jeg klarte meg fint uten konserter en stund at det var musikk i innspilt form jeg først opplevde. Jeg vokste opp på en øy i havgapet ut mot Lofoten. Det var ingen konserter, musikk eksisterte bare i radio og på plater.

Musikk i de første 15 årene av mitt liv var representert gjennom en høyttalerflate. 

Min musikalske oppdragelse var foran et par gamle JBL-høyttalere som jeg fikk fra mine foreldre (og som jeg senere sprengte da jeg begynte å eksperimentere med feedback). Jeg spilte inn på gutterommet, ga ut kassetter og var aktiv i flere år før jeg endelig opplevde musikk på konsert.

Jeg skjønte at det var noe annet, at jeg måtte lære meg et nytt format, som igjen åpnet for nye kreative muligheter.

Spol frem 30 år. Jeg har nå spilt et sted mellom 500 og 1000 konserter på alle kontinentene. Jeg har venner over hele verden på grunn av mitt forhold til musikk. Å drive på med musikk er det smarteste jeg har gjort. Jeg har ikke blitt rik av det, men det er mange måter å være rik på selv om det ikke nødvendigvis gir utslag på bankkontoen.

Jeg liker ulike typer konserter. Fra konserter på stadioner, til små intime konserter for dedikerte menigheter. Også funksjonell musikk som samler folk – fra templer i Asia til techno-klubber i Berlin – fascinerer meg. Det er ikke alltid så fantastisk. Tre uker inn i en dårlig organisert turné hvor man må sove på skitne gulv kan være ganske demotiverende, og man lurer på hvorfor man ikke heller er hjemme på sofaen med en bok.

Men, så skjer det noe. En eller annen situasjon og opplevelse som bare oppstår, plutselig så gir det mening igjen. Veldig ofte har det med folkene man møter, båndene som knyttes, å oppleve hvordan musikken din funker (eller ikke) der ute. I 2020 var det tilbake til hvordan jeg opplevde musikk helt i starten. Bare meg foran høyttaleren, og jeg hadde nok godt av en pause fra konsertlokalet, på å meditere litt på selve musikken.  

Denne teksten er et bidrag til utstillingen Mitt Stille Land. En fysisk og sanselig utstilling om det som blir borte når konserten blir avlyst. Les flere tekster, fra flere bidragsytere her: Utstillingen Mitt stille land - Rockheim"