Lytt. Og gå mer på konsert

Fredag kveld under by:Larm i 2020. De daværende kollegene mine og jeg i bransjeorganisasjonen Norske Konsertarrangører (NKA) hadde gjort oss ferdig med all jobb. Vi tok et par runder i baren på delegatområdet, klappet hverandre på skulderen og konstaterte at vi endelig hadde noen litt roligere uker foran oss. Jeg tok følge med noen andre bransjekolleger inn på Blå for å se Combos, bandet fra Trondheim som allerede på dette tidspunktet var en solid snakkis. Det var kø, Kamara og Isah hadde begge spilt der allerede, og folk var gira. Det var én av kveldene på den legendariske klubben ved Akerselva hvor det egentlig er så fullt at du nesten ikke orker å være der, men hvor energien samtidig er så rå at du ikke ønsker å være noe annet sted.

Jeg har vage minner om at vi snakket litt om «de koronagreiene», som den helgen fortsatt bare manifesterte seg i form av sporadiske nyhetssaker med rapporter fra Kina. Og var det sånn at det var oppdaget smitte blant skituristene i Alpene?

Uka etter begynte rolig. Vi fikk et par telefoner til kontoret med spørsmål om Covid-19. Hadde vi hørt noe fra myndighetene? Visste vi noe mer? Torsdag 5. februar kom beskjeden om at Holmenkollen skifestival måtte gjennomføres uten publikum. Alt billettsalg stoppet momentant. Fredag 6. mars innførte Bergen kommune forbud mot alle store arrangementer innendørs. På NKA-kontoret skjønte vi at vår verden aldri skulle bli den samme igjen.

Over de kommende dagene samlet flere av musikklivets organisasjoner seg til møter. Alt av tidligere interessemotsetninger ble lagt til side. Vi skjønte at dette kom til å ramme alle. Sammen sendte vi det første av det som skulle bli hundrevis av brev til myndighetene med krav om kompensasjon og likviditetsfremmende tiltak. Jeg fikk det første av mange nyhetskameraer rettet mot meg, og varslet krise for arrangørene og hele næringskjeden for live musikk. Fortsatt var ikke Norge stengt ned.   

Etter det husker jeg ikke nesten ikke noe av hva som skjedde når. Koronahukommelsen er blury, at best. Jeg husker enkelte hendelser, selvsagt. Også fordi mye av det som skjedde de to følgende årene fremstår smått absurd i etterkant. Som da jeg måtte avbryte forsøket på sommerferie i 2020 for å stille i et møte med Kulturdepartementet, FHI og Helsedirektoratet om hvor lang én meter er. Eller, rettere sagt, hvor meteren skulle måles fra. Var det fra midt i ansiktet eller fra skulder til skulder? En banalitet, tenker kanskje du. Men for arrangører med sittende publikum var tolkningen av kravet om én meters avstand avgjørende for hvor mange de kunne få inn i salene sine. Og ergo for hvor mye penger de ville tape.

Det digitale møtet med Helse- og omsorgsdepartementet, Kulturdepartementet og Helsedirektoratet for å diskutere fenomenet fastmonterte seter har på samme måte brent seg fast i hukommelsen. Hva da, fastmontert? Bent Høie var som en glefsende pitbull, tydelig preget av måneder i kriseberedskap. Abid Raja var diplomatisk. Representantene fra Helsedirektoratet opplevdes som uendelig arrogante. Selvsagt fordi de der og da truet eksistensen til alle oss som lever for og av musikk. Og de syntes å ta så lett på det.

Det britiske kultur- og konsulentbyrået Morris, Hargreaves McIntyre har utviklet et verktøy kalt Culture Segments. Segmenteringsmodellen plasserer respondentene i ett av åtte kultursegmenter basert på hvordan de svarer på spørsmål om sin personlige tilnærming til livet, samt om deres holdninger til og erfaringer med kunst- og kulturdeltakelse.

Hver gang jeg har tatt testen er svaret det samme: Essence. The segment is called Essence because culture is essential to their very being[1]. Når jeg ikke er på jobb i kunst- og kulturfeltet, så oppsøker jeg kunst- og kulturtilbud. Og sånn er det for veldig mange. Vi har gjort jobb av hobby, og linjene mellom jobb og privatliv er ikke alltid like klare. Vi tjener til livets opphold, om enn bare så vidt i noen tilfeller. Uansett strekker engasjementet seg langt ut over det vi får betalt for.

Derfor var det så sjokkartet for mange hvor tilsynelatende enkelt det var for myndighetene å stenge oss ned. Forbud mot arrangementer. Boom. Så lett for myndighetene å si. Så uendelig vanskelig for oss i feltet å leve i. Og når nedstengingen handlet om å beskytte liv og helse, hvordan kunne musikkens dokumenterte effekt på folkehelsen overses fullstendig?  

De siste årene har nemlig musikkens effekter på læringsevne og helse blitt et mer omfattende forskningsfelt. To kanadiske forskere som gikk gjennom 400 studier av forholdet mellom musikk og helse konkluderte i 2013 med at musikk kan bidra til å redusere stress, beskytte mot sykdom og håndtere smerte[2]. De fleste som lytter til musikk, kjenner seg dessuten igjen i at de bevisst eller ubevisst bruker musikk for å regulere følelseslivet. Skal du gire deg opp? Musikk. Trenger du å roe deg ned? Musikk. Trenger du å gråte ut? Musikk.       

Musikk har verdi for samfunnet på så mange nivåer. Som produkt og næring, og dermed omsetning i kroner og øre. Som arbeids- og oppdragsgiver. Som uttrykksform for både amatører og profesjonelle. Som innhold i folks liv. Når jeg husker så lite av hva som skjedde når under nedstengingen er det fordi alle holdepunktene jeg vanligvis har i livet ble borte. Konsertene. Utstillingene. Forestillingene.     

Noe av det vi fryktet mest under pandemien var at talentene skulle bli borte. Lykken er at både Combos, Kamara og Isah fortsatt er her. Men vi kan ikke ta dem og samfunnsbidraget deres for gitt.  

Lytt. Og gå mer på konsert.

Denne teksten er et bidrag til utstillingen Mitt Stille Land. En fysisk og sanselig utstilling om det som blir borte når konserten blir avlyst. Les flere tekster, fra flere bidragsytere her: Utstillingen Mitt stille land - Rockheim"