- 1/1
Emilie Nordbøe Brøndbo er 20 år, født og oppvokst i Trondheim. Hun gikk musikklinja på Heimdal Vgs, og fortsatte med musikken ved Toneheim folkehøgskole. Hun bor i dag i Oslo, og er i gang med bachelorstudier i psykologi. Foto: privat
Mars 2020 ble vi sendt hjem fra skolen på uviss tid. Vi fikk beskjed om å ta med alt av bøker og forberede oss på å være hjemme en stund. Helga før feira jeg 18-års dagen min. Tre helger senere skulle jeg på min første livekonsert på Byscenen med 18-årsgrense. Med Bernhoft, favorittartisten.
Det ble så klart ingen konsert, og jeg satt alene på rommet og kjørte volumet på høyttaleren på fullt i stedet. Det ble ikke helt det samme. Et par uker senere var det nok en konsert. Også avlyst. Eller det ble plass til de 50 første som hadde kjøpt billett, da. Men jeg var ikke en av dem. Etterpå ble flere konserter avlyst. Jeg som hadde tenkt å få med meg alt nå når jeg endelig var gammel nok.
Helt siden jeg var 13 har jeg hatt mange spilleoppdrag. Det kunne være alt fra bryllup, julebord og bursdager, til større arrangementer. Jeg fikk spille på Idrettens Hederskveld og på Martnan i Trondheim, og følte meg heldig som fikk så fine muligheter i en ung alder. Det var utrolig gøy.
Det å kunne «jobbe» med det jeg elska mest var helt fantastisk. Konseptet nervøsitet var fullstendig ukjent, og det å stille seg opp alene med gitaren foran masse folk var det mest naturlige i hele verden. Det fantes ikke et snev av redsel.
Da pandemien brøt ut gikk jeg andreåret på musikklinja. Det beste på musikklinja var at vi fikk spille så mye sammen, og det aller beste jeg visste var jo å stå på scenen og synge! Jeg hadde fortsatt noen spillejobber, men fikk også spilt mye gjennom skolen.
Plutselig var det sangtime bak plexiglass, og avlysningene kom på løpende bånd. Sommerkonserten i 2. klasse, avlyst. Julekonserten i 3., avlyst. Storprosjektet med musikal; publikumsbegrensning. Jeg husker jeg sa til meg selv; så lenge ikke eksamenskonserten min blir avlyst, så kan de bare avlyse så mye de bare orker. Det jeg og vi alle hadde jobba for fra dag èn - det skulle de ikke få ta fra oss.
På veien dit satt jeg og var livredd. Skalv mens jeg spilte og klarte ikke nyte et eneste sekund. Det var en fremmed og ukjent følelse, det var som at det ikke var gøy lengre. Før fikk jeg det største adrenalinkicket når jeg var ferdigspilt. Mer, mer, mer, var alt som gikk igjen i hodet.
Nå satt jeg helt i ro, analyserte alle feil og følte egentlig ingen behov for å gjøre det igjen. Jeg husker det var en veldig trist følelse.
Det som en gang var det mest naturlige og morsomste jeg visste, kjennes nå skummelt og ukjent. Nervøsiteten er til stede i mye større grad. Usikkerheten og følelsen av at det aldri er bra nok tar stor plass. Og det er egentlig veldig trist, og bidrar til at det er et mye større tiltak og skulle ta nye jobber enn det var før.
Jeg kan jo ikke vite hvor mange jobber jeg eventuelt hadde fått om det ikke var for pandemien, men vet for sikkert at etter to år med skuffelser så er det det steget man må ta for å komme seg ut der igjen så uendelig langt. Det har nok mest sannsynlig bidratt til at musikkveien ikke ble min vei videre.
Det er kanskje enda finere å samles i dette felleskapet nå, når vi vet at det en gang faktisk ikke var mulig.
Denne teksten er et bidrag til utstillingen Mitt Stille Land. En fysisk og sanselig utstilling om det som blir borte når konserten blir avlyst. Les flere tekster, fra flere bidragsytere her: Utstillingen Mitt stille land - Rockheim"
