Menneskets unike beredskap

Se for deg livet som Homo sapiens for 200.000 år siden. Vi bor på det afrikanske kontinentet og deler bosted med rovdyr, uten moderne husly eller våpen som beskyttelse.

Eller la oss like gjerne gå mye lengre tilbake i tid, hele tre millioner år, til våre forgjengere Australopithecus. Dette er det eldste såkalte nærmennesket vi kjenner, altså en tidlig menneskeart, og den første arten av menneskeslekten som sto oppreist. 

Hvordan overlevde de forhistoriske menneskene mot rovdyr? De samarbeidet. For å være sterkere sammen, og øke sjansen til å overleve.

For tre millioner år siden fantes det ikke noe talespråk slik vi kjenner det i dag.
Våre forgjengere hadde ikke stor nok hjerne til å tenke så abstrakt og komplekst som man må for å forstå og gjøre bruk av talespråk. De hadde heller ikke en munnhule som lot dem lage så komplekse lyder som vårt talespråk krever. Så hvordan samarbeider man når man ikke har talespråk?

Vi kan jo like gjerne spørre oss selv hvordan vi, Homo sapiens, kommuniserer tilknytning og trygghet til spedbarn. Hvordan snakker vi til en baby? Hvis du er som folk flest, bruker du lyder, ansiktsuttrykk og fysisk berøring. Her er det tonefallet, og ikke ordene vi sier, som gjør det lille menneskebarnet trygg nok til å sove, spise og vokse.

Slik har vi ved hjelp av musikalske parameter, som lyd og rytme, kommunisert tilhørighet, tillit, samarbeid, omsorg og trygghet – og dermed økt vår sjanse til å overleve.
Enkelt sagt betyr det at jo bedre man har vært til å kommunisere, jo større sjanse har man hatt for å overleve. De som ikke kunne synge med stemmen og kommunisere godt nok, ble kanskje mistrodd – og potensielt fjernet fra gruppa.

De første menneskene tenkte kanskje like mye på hvordan de skulle unngå å bli noens middag, som på hva det faktisk skulle bli til middag den dagen. Behovet for å være en sterk gruppe som både kunne beskytte seg og skaffe mat sammen var essensielt. For å la oss vite at gruppetilhørighet gir positive effekter, belønner hjernen oss med å pøse inn det såkalte «kjærlighetshormonet» oksytocin. Oksytocin gir en varm, trygg og berusende lykkefølelse, som trigges av nettopp sosialt samvær. Dermed er det ikke rart at mennesker alltid vil søke denne belønningen.

Den samme effekten kan vi i dag oppnå gjennom å synge sammen med andre på en konsert.
Å se et band eller en artist vi liker i samme rom som hundre, kanskje tusenvis av andre mennesker, øker oksytocin-nivåene i hjernen. Dette kan lindre stress, øke empati, gjøre oss mer nestekjærlige og mer samarbeidsvillige. Vi blir rett og slett bedre gruppemedlemmer som tar bedre vare på hverandre. Det er med andre ord ikke bare det forhistoriske mennesket som har nytte av et aktivt musikkliv.

Både det moderne arbeidslivet og det norske utdanningssystemet kan tjene på å utnytte disse mulighetene bedre. Bedriftskor kan bidra til å minke sykefravær, og skolemiljøet kan bedres gjennom utstrakt bruk av allsang i skolehverdagen.

12. mars 2020 ble en ny merkedato i norsk historie. Koronapandemien førte til at Norge ble nedstengt og vi måtte holde oss hjemme. Vi måtte endre vår adferd. Omtrent i samme øyeblikk ble sosiale medier oversvømt av ulike former for musikalske handlinger.

Musikken som ble gjort tilgjengelig via sosiale medier i den første usikre tiden ga oss en følelse av tilhørighet, fellesskap, sosialisering, tidsfordriv, stimuli og motivasjon til å fortsette. Musikkens sentrale rolle i denne perioden forteller oss at musikk er og blir en livsviktig del av det å være et menneske.

Jeg tør nesten å påstå at dette behovet er det som på mange måter gjøre oss til mennesker. Det skiller oss fra alle andre. Det er vår unike beredskap.

Derfor må levende musikk tilgjengeliggjøres i mye større grad enn i dag. Det siste som må tas bort fra livene våre i krisetider, er musikk. Musikken kan være med på å håndtere samfunnets store utfordringer, for eksempel knyttet til mental helse.

For inni hver av oss finnes et skjult musikkunivers. En utømmelig energi, der kunstopplevelse og grunnleggende menneskelig kommunikasjon møtes.

Denne teksten er et bidrag til utstillingen Mitt Stille Land. En fysisk og sanselig utstilling om det som blir borte når konserten blir avlyst. Les flere tekster, fra flere bidragsytere her: Utstillingen Mitt stille land - Rockheim"