Intervju med professor Andrew Flory

Den amerikanske professoren og Motown-eksperten Andrew Flory gjestet Rockheim i mars for å holde foredrag om Motown i Skandinavia. Han tok seg også tid til en prat om Motowns historie, Beyonce, Espen Eriksen, Wenche Myhre og litt mer.

  • Andrew Flory på Rockheim. Foto: Rockheim/Elise Maalø Reksen
    1/1
    Andrew Flory på Rockheim. Foto: Rockheim/Elise Maalø Reksen

– Jeg vet ikke hvordan dette navnet her uttales, kan du lese det opp?
– Wenche Myhre?
– Ja. Hun gjorde en Motown-låt i 1967. «Love a’gogo»av Stevie Wonder. Det er så fascinerende. Dette blir mer og mer interessant. Jeg finner det samme mønsteret i flere europeiske land, sier amerikanske Andrew Flory, professor i musikkvitenskap med R&B som spesialfelt, ekspert på plateselskapet Motown og fersk utgiver av Motown-boka I Hear a Symphony.  

Rett før påske holdt Flory tre foredrag i Trondheim, hvorav ett på Rockheim, kalt Motown International: Selling African-American Pop to Scandinavia and Beyond. Rett før han holdt foredraget på Rockheim, brukte han også 4 timer på hotellrommet for å gjøre ekstra research på Motown i Norge. 

– Kjenner du til Public Enemies? Et norsk blues-aktig band. De var med i en film i 1966 der de gjorde en Motown-cover. Det er veldig fascinerende å se at i hele Europa var det to typer artister som gjorde Motown-låter. Kvinnelige soloartister, som kunne gjøre alle typer sanger - som Wenche Myhre, og rockeband med menn, som prøvde å gjøre det litt cool og soulaktig – som Public Enemies.
  • 1/1
    Wenche Myhre & The Sapphires ‎– Love A' Gogo / The Shadow Of Your Smile, produsert av Svein Erik Børja, ble gitt ut i 1967.

Motown Records ble startet av Berry Gordy jr. i Detroit i 1959 (som Tamla Records det første året), og fikk stor innflytelse i både USA og internasjonalt utover 60-tallet, med artister som The Supremes, The Miracles, Four Tops, Martha and the Vandellas, Marvin Gaye, Stevie Wonder, The Temptations, The Jackson Five, og så videre. Det ble et banebrytende plateselskap for afro-amerikansk musikk – eller «svart musikk», som Flory sier. 

– Selskapet var eid av en svart mann, artistene var svarte og de var forventet å selge musikk til et svart publikum. Men så ble Motown det viktigste plateselskapet av alle, på 60-tallet og det første selskapet som konsekvent solgte musikk av svarte artister – til alle. Boken min handler om det. Om å selge til alle, på alle mulige måter. Ordet vi bruker om det, er crossover. Motown var forventet å holde seg i et spesielt marked, men endte med å krysse over til et annet marked.

  • Andrew Flory underviser ved Carleton College i Minnesota. Denne boka ga han ut i 2017, på University of Michigan Press.
    1/1
    Andrew Flory underviser ved Carleton College i Minnesota. Denne boka ga han ut i 2017, på University of Michigan Press.

I dag kan man finne Motown som en egen kategori i platebutikker, på lik måte som «klassisk», «rock», «metal», etc. Berry Gordy jr. ble i 1988 innlemmet iRock & Roll Hall of Fame. I sin ferske bok tar Flory opp Motowns historie, slektskapet til lignende selskap på den tiden (som Stax), hva som er Motown-soundet, hvordan Motown brukte film og tv for å reklamere for musikken og hvordan Motown solgte musikk utenfor USA.

– Mange viktige personer i Motown har allerede gjort mange intervjuer og gitt ut egne bøker. Berry Gordy jr. har selv gitt ut en god bok, så den forskningen trengte ikke jeg å gjøre. En av tingene jeg ville gjøre, som ikke var gjort akademisk før, var å kombinere et historisk studie med et studie av måten musikken ble lagd på i Motowns studioer. Jeg prøvde også å finne sjeldne Motown-utgivelser, fra det internasjonale salget, og hvordan Motown påvirket andre steder i verden. Og det er interessant. Norge og Spania, for eksempel, tenker jeg i utgangspunktet på som to veldig forskjellige land. Men akkurat de samme typer artister i disse landene ble dradd mot Motown-låter.

  • Andrew Flory holder foredrag på Rockheim. Foto: Rockheim/Elise Maalø Reksen.
    1/1
    Andrew Flory holder foredrag på Rockheim. Foto: Rockheim/Elise Maalø Reksen.

Flory nevner Stevie Wonder som spesielt populær i Norge, mens Marvin Gaye var nærmest fraværende på 60- og 70-tallet. 

– Generelt solgte ikke Motown-artister like mye i Norge som i for eksempel Sverige og spesielt Nederland. 
– Hvorfor det tro? 
– Jeg leste nettopp en god bloggpost av den britiske Motown-eksperten Adam White, som har skrevet ei Motown-bok fra et salgsperspektiv. Han skriver at Motown hadde en veldig dyktig representant i Nederland, og fordi denne representanten virkelig forsto musikken, klarte han å gjøre Motown til en suksess. På den tiden var den norske journalisten Espen Eriksen spaltist i Billboard, som hadde oppdateringer fra hele verden. Han skrev at musikken var en suksess på diskoteker, og solgte plater når artistene selv kom for å spille. Det skjedde jo med The Supremes, da de spilte konserter ei hel uke i Stockholm i 1968 og filmet det. En times tv-spesial fra konsertene ble sendt på tv i Europa og senere det samme året kom Supremes tilbake for en lengre turne. Dermed ble spillejobbene også en promotering av turneen. Stax-artister som Otis Redding og Sam & Dave spilte i Norge i 1967 – en konsert det også finnes en god DVD av. Folk så dem spille, og kjøpte albumene. Disse artistene kunne ikke dra overalt, og noen reiste mer enn andre.

  • 1/1
    Opptak fra Stax-konserten i Njårdhallen 1967 ligger ute på NRK i flere deler.

– The Temptations reiste ikke så mye som Four Tops, som var veldig internasjonale. Marvin Gaye reiste lite, mens Stevie Wonder er veldig internasjonal. Han sang i italiensk Eurovision i 1968 – på italiensk. Det finnes om lag 30 opptak av Motown-artister som synger på andre språk enn engelsk. De dubbet selv sine egne sanger, på tysk, italiensk, fransk og spansk. De hentet inn språkeksperter i studio og sang inn ei linje om gangen. Det er artig å høre på, for når de improviserer, så skjer det på engelsk. «Girl» og «hey, hey» kan dukke opp midt i en sang på italiensk.

  • 1/1
    Stevie Wonder med en av sine låter på italiensk.

Samtidig gikk oversettelsene også den andre veien. 
– Siw Malmkvist fra Sverige, for eksempel, sang svenske versjoner av Motown-låter, med litt annerledes tekster, de ble ikke alltid direkte oversatt. Det finnes en tysk versjon av «Come see about me» med The Supremes, som heter «Johnny und Joe». Melodien er den samme, mens teksten har ingenting med originalen å gjøre. 

  • 1/1
    Teksten endret innhold når Supremes sang på tysk.

Motown-selskapet hadde en rekke underlabler, utenfor USA het de gjerne Tamla Motown Records. Mange har beskrevet Motown som en fabrikk. 

– De var det, på godt og vondt.  De var raske, effektive og lagde konsistent musikk. Samtidig tenker noen på det som en negativ faktor, at det gjorde musikken mindre menneskelig. 
– Men det er vanskelig å argumentere mot suksessen?
– Ja, og det det var også forskjellige nivåer på fabrikk-tilnærmingen. Artister som Stevie Wonder og Marvin Gaye hadde større kontroll over det de gjorde, av forskjellige grunner. Gaye, som var gift med Berry Gordys søster, var vanskelig å jobbe med. Det var vrient å styre ham. Jeg tror Berry ofte ble frustrert, selv om Gaye selvsagt var en brilliant sanger. Så Berry visste at om han var tålmodig, ville han få gode produkter. Det samme med Stevie Wonder. Vi tenker ofte på ham som en genial musiker, men samtidig brukte han ofte for lang tid på å lage albumene. Ett til to år mer enn Motown ønsket. Han ville få det helt rett. Det ble lagd t-skjorter mens han var i studio, med teksten «It’s almost done», fordi folk spurte om han ikke snart var ferdig. Smokey Robinson var en annen artist som hadde stor kontroll, han skrev jo også musikk for andre Motown-artister og var visepresident i selskapet. Så det var veldig forskjellig.

  • Andrew Flory på Rockheim. Foto: Rockheim/Elise Maalø Reksen.
    1/1
    Andrew Flory på Rockheim. Foto: Rockheim/Elise Maalø Reksen.

– Var religion en faktor i Motown? 

– Ja og nei. I starten ga Motown ut noe gospelmusikk. Men det tror jeg ikke hadde så mye med deres tro å gjøre, som med å nå ut til lokale samfunn og selge plater. Mange Motown-artister var religiøse, og mange var ikke.  En standard måte å skrive biografier om svarte musikere på den tiden, var å skrive at de sang i kirken. Mange trodde det var den eneste måten svarte sangere kunne lære å synge på. Det ble en spøk mellom artistene: «Det er slik du skriver en biografi, du skriver at de var fattige og lærte å synge i kirka». Det var ikke sant. Smokey Robinson, for eksempel, skriver i sin bok at han aldri gikk i kirka. 

– Berry var jo også fra middelklassen?

– Ja, det er også en vanlig misforståelse. Mange tror Motown-artistene var fattige. Berry var veldig middelklasse. Familien hans var veldig organisert og eide flere forretninger, og det gjør de fortsatt, selv om Motown ble solgt.

– Du har forsket på lyden av Motown, hva er den? 

– Det er mange måter å snakke om Motown-soundet på. I boken min diskuterer jeg det sett fra opptaksprosessen og et musikalsk perspektiv. Jeg kan ikke fortelle deg hvordan du lager Motown-soundet, men jeg kan beskrive fem ingredienser:

 ​– Marker alle taktslagene

– Aktiv bass som spiller melodiske linjer

– Korister

– Intrikate orkesterarrangement

– Masse romklang

– Det er mange andre små aspekter, men dette er det viktigste. Like interessant er det visuelle aspektet. Måten artistene presenterte seg på. De gikk på en egen skole der de lærte å sitte, stå, snakke og danse på en ordentlig måte. Hvilken skje de skulle bruke når de spiste middag. De Motown-artistene jeg har møtt, Mary Wilson fra The Supremes og Smokey Robinson, er eksperter på å gjøre alt rett i store selskaper og på å få andre til å føle seg bra. De er lært opp til det. 

  • The Temptations-singel fra 1964.
    1/1
    The Temptations-singel fra 1964.

– Berry var veldig business-orientert. Det var også fordi svarte ofte følte de måtte bevise noe på den tiden. At de kunne være middelklasse og respektable. Dette var de første årene på 60-tallet i USA, dette var veldig viktig. Det ledet rett til borgerrettighetsbevegelsen.

– Hvordan går linjene fra Motown til dagens største popstjerner?

– Hvis du ser på Beyonce, så er det store likheter mellom henne og Diana Ross, både direkte og indirekte. Ross sin første filmrolle var i Ladies sing the Blues fra 1972, der hun spiller Billie Holiday, en viktig svart sanger fra generasjon før. Beyonces første rolle var i Dreamgirls, der hun spiller en slags Diana Ross-karakter. Hvis vi skal finne Diana Ross og Berry Gordy jr. i dag, så er det Beyonce og Jay Z. Beyonce var hovedsanger i en gruppe med tre jenter - akkurat som Diana Ross - og ble soloartist. De bevegde seg på samme måte inn i moteverdenen og den visuelle verdenen. Måten Beyonce har navigert seg fram i musikkbransjen er veldig lik det Ross gjorde, og fortsatt gjør. Musikkstilen er ofte annerledes, men ikke alltid.

– Beyonce puttes ofte i R&B-kategorien, er ikke det rart?

– Jo, det er det. Det er et godt spørsmål å stille folk, hva R&B egentlig betyr. Begrepet rythm and blues kommer fra en tid i USA da det var en egen, separat kategori for svarte artister. Billboard startet med R&B-liste i 1949. Mange trodde det måtte en egen tilnærming til for å selge musikk til svarte konsumenter. Kategorien eksisterer fortsatt, og det er en rar formulering, for den gir ingen mening. Beyonce er en pop-artist. Den største pop-artisten i verden. På grunn av artister som Diana Ross, kan vi si dette. Da Ross og Supremes startet var hun R&B, men Supremes var kanskje den viktigste gruppen i verden til å bryte ned grensene, og var den viktigste gruppen i Motown. De opptrådde på dyre nattklubber i Las Vegas, for middagsklubber, der folk pyntet seg, drakk martinier og lyttet. Ser du på disse klubbene nå, kan du tenke at de ikke var så interessante. At de var litt «cheesy». Men det var de beste jobbene du kunne få som musiker den gangen. Du kunne spille der en uke og tjene mye mer penger enn om du opptrådte på for eksempel skoler. Supremes var de første på Motown til å gjøre dette. De lagde vei for grupper som Destinys Child. Og det var mange i mellom. En Vogue, TLC, og før Supremes var det også grupper som The Crystals og The Ronettes. Det går en linje fra her, hele veien til Destinys Child og Beyonce. Nå er det blant den meste populære musikken i verden.

  • Motown hadde base i Detroit fra 1959 og ble startet av Berry Gordy jr. (1929 - ), med fokus på popinfluert soul.
  • I 1972 flyttet Berry Gordy jr. Motown til Los Angeles og utvidet virksomheten med film- og tv-produksjon.
  • Motown ble solgt til MCA i 1988, deretter til Polygram i 1994 og ble en del av Universal i 1999.
  • Professor Andrew Flory har fungert som konsulent for Universal ved flere reutgivelser av Motown-plater.